Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Foto: Fred Arthur Asdal

Forza Italia

Aldri har min tålmodighet vært mer på bristepunktet enn denne dagen.

En påske for noen år siden gikk turen til Italia og Toscana med bil, og jeg skjønte fort at italienske trafikkregler må oppfattes som veiledende. Italienerne er omtrent som på film, og etter å ha kjørt bil gjennom Europa tilpasser man seg raskt og skjønner at du blir stående og vente hvis du tror at noen skal slippe deg fram. Dessuten var min Mondeo stasjonsvogn en stor bil i dette landet. Man kjører raskt og aggressivt, ligger på hornet og ser truende på «the opponent» i nabobilen. Det åpenbare er at «jeg har større bil enn deg og du viker». «Min er større enn din» funker som bare det i Italia.

Da vi ankom Siena, en nydelig liten pittoresk by sør for Firenze og Pisa, var jeg sikker på at å parkere bilen skulle være null problem. Jeg parkerte hulter til bulter sammen med mange små italienske biler på et lite, koselig torg utenfor en bygning som så litt offentlig ut. Jeg så ingen oppmerkede plasser, men dette er jo landet hvor trafikkregler kun eksisterer på papiret.

Siena er en by med gamle hus, trange gater, null biltrafikk, og mest kjent for sitt årlige halsbrekkende hesteløp mellom rivaliserende bydeler på det livsfarlig glatte torvet. Jeg hadde parkert i utkanten, på «oppsiden» av byen, og hele dagen lå foran oss. Koselige snirklete, brolagte gater som ikke var besudlet med Sydens universelle innhold: Fotballdrakter og piratsolbriller.

Etter å ha tilbrakt dagen overalt i byen ledet jeg marsjen tilbake til det lille, koselige torget.

Det tomme lille, koselige torget.

Ingen Mondeo.

Klokken var stengetid for alle butikker og alle biler var søkk vekk. Torget var tomt. Som gammel offiser er jeg imidlertid løsningsorientert. Jeg dundret inn i den ene lille kiosken som var åpen, men den gamle damen der inne kunne ikke et ord engelsk der hun drev og stengte for dagen. Offiseren tok helomvending og med hoftefeste sto jeg på torvet og vurderte situasjonen. Alt var stengt bortsett fra en bygning som så litt offentlig ut.

Bare en ting å gjøre. Jeg satte i raskt trav inn i bygget og møtte en velvillig, ferm dame som på stotrende, men brukbar italiensk-engelsk, lot meg forstå at bilen var tauet bort.

«Noe parkinge here, signore».

«OK, but how can I find my car?»

Hun pekte og gestikulerte meg vennlig ut av bygget og nedover den veien vi kom kjørende på morgenen.

«Downe there, notte fare», smilte hun.

Jeg takket den snille damen, ba øvrig familie vente der på det lille møkkatorget, og fòr av sted i rask marsj ned bakken der hun pekte. Puh, dette skal nok gå bra, tenkte jeg. Er vel en borttauingstomt nedi her. Er ikke lenge til det blir mørkt heller, så dette må gå fort.

Til slutt kom jeg ned til hovedveien og kunne se langt i begge retninger. Ingen tegn til noen borttauingstomt, og ingen å spørre heller. Det var da som ...!

Opp bakken igjen og inn i museet eller hva det var. Damen var borte og bygget var stille. Nesten.

Inne i et glassbur, en billettluke eller noe sånt, satt en ung, spinkel lokal helt med ørnenese, et velutviklet adamseple, og beina på disken foran seg og klimpret på gitar. Blid som ei sol og spørrende forvirret betraktet han 90 målbevisste norske kilo komme taktfast og målrettet mot ham.

«Si»?

«Hi, I’m a Norwegian tourist, and my car has been towed away from the square outside. Can you tell me how I can find it»?

«Non capisco, non parlo inglese», sa «Giovanni i buret», fornøyd med å slippe å forholde seg til turisten på utsiden som forstyrret idyllen.

Neivelnei. Dette så ut til å bli en forferdelig fin dag.

Alt her er stengt, kompis. Jeg har bare deg, tenkte jeg. Du skal hjelpe meg enten du vil eller ikke.

Med robotlyder og illustrering av en borttauing med armer og hender fikk jeg formidlet at bilen var tauet vekk. «Eeeeh ... mi auto. vvvvviiiooowwwwwooo woshh. Yes?» «Aaah, si», nikket Giovanni forståelsesfullt med et passe tomt og høflig blikk. Uten et ord fortalte han med all tydelighet at dette ikke var hans problem, så jeg skjønte raskt at han ikke hadde et snev av løsningsorientering i seg på mine vegne.

Dette kom til å bli en komplisert affære.

Jeg dro opp telefonen, så spørrende på ham. «Do you have a number I can call?» Han bladde sånn passe uinteressert i en krøllete telefonkatalog og ga meg et nummer.

Jeg trakk meg unna luka mens jeg ringte. I den andre enden svarte en kvinne noe uforståelig på italiensk, og da jeg presenterte meg, la hun bare på.

Jeg gikk bort til luka igjen. «Can you give me the number to the police»?

«Policia»?. Giovanni sperret øynene opp, meget betenkt, og smilet falmet merkbart. «Policia…»?, svelget han igjen. «Si, policia, ivret jeg, glad over at vi endelig hadde et snev av samtale.

Giovanni var ikke helt klar for dette, og jeg skjønte raskt at politiet i kaoslandet Italia tydeligvis ikke er noe du lefler med. Ikke jeg heller, tenkte jeg. «Si, policia!» Han ga meg et nytt telefonnummer og jeg trakk meg litt tilbake igjen og ringte. Giovanni lente seg lettet tilbake i stolen, la beina på bordet igjen og klimpret videre på gitaren mens han uten særlig hell prøvde å overse meg.

Null resultat. Bekymret så han meg sette kursen mot luka igjen, og skvatt bakover da jeg trødde telefonen inn, pekte med pekefingeren på han og på tastaturet. «You phone!».

Stakkars mann.

Meget langsomt tok han forsiktig telefonen og slo et annet nummer han fant på en liste som hang på veggen. Han fikk kontakt med politiet, sa raskt «Un momento», og ga meg skjelvende telefonen tilbake med et tappert smil.

Jeg trakk meg unna igjen. «Hello, my name is Kjell Moan and I am a Norwegian tourist. My car has been towed away, and ...» Før jeg fikk sagt noe mer ... «Ai dondte spike inglishe. Un momento plis», kom det kontant fra den andre enden.

Et lite momento etter spraket det på bjeffende italiensk «Policia». «Hello, my name is Kjell Moan and I am a Norwegian tourist. My car has been towed away, and ...» Før jeg fikk sagt noe mer ... «Un momento». Ikke noe «plis» denne gangen.

Seks pokkers ganger ble jeg satt over, og seks ganger fikk jeg samme svaret før hele samtalen ble brutt.

Giovanni hadde fått med seg alt sammen og hadde trukket seg tilbake til et hjørne i det lille buret sitt. Aldri har jeg sett et så magert og markert adamseple bevege seg opp og ned i antagelig verdens tørreste hals.

Men han måtte til pers igjen, og resignert skjønte han at jeg ikke hadde noe annet sted å gå og at han var stuck med meg. Han måtte hjelpe meg.

Jeg tror han følte seg nærmere døden enn noen gang da vi så hverandre inn i øynene.

Duellen mellom turisten og museumsvakten var over før den begynte og der og da tok han en avgjørelse. En avgjørelse som antagelig kunne få fatale følger for en lokal kunstnersjel som er mer enn nok fornøyd med å sitte i et glassbur og klimpre på gitar.

Policia ...

Siden har jeg forstått at det Italienske politiet har mange nivåer. Nederst på stigen er skogvoktere og parkeringsvakter. Lenger opp har du «vanlig politi», som antagelig har en administrativ rolle ovenfor de under seg på mindre steder som Siena. Det var nok de jeg hadde snakket med og Giovanni hadde skjønt at jeg ikke fikk noe hjelp der.

Og øverst, totalt uten konkurranse, finner du Carabinieri. Den paramilitære politistyrken i Italia, direkte underlagt forsvarsdepartementet. De du absolutt ikke vil ha noe som helst med å gjøre. De som ordner opp. De som kan få folk til å forsvinne.

Giovanni ble omgående min helt da han ranket den magre kroppen sin, la en svett hånd rundt telefonen min, svelget forgjeves et par ekstra ganger og slo et nummer.

Det var et under at han ikke mistet telefonen så svett og kraftløs som den hånden var.

Giovanni ringte Carabinieri.

Han lente seg smertefullt over telefonen og nærmest hvisket fem sitt ærend. I den andre enden hadde han Italias mest fryktede politistyrke. På utsiden sto en annen nemesis. 90 kilo «On A Mission».

Med lavt blodsukker.

Aldri har jeg sett noe så tappert som Giovanni da han tok den telefonen.

Og aldri har jeg sett noe så lettet og lykkelig da det viste seg at han kjente Carabinierien i den andre enden. «LUIGI?», hikket Giovanni i pur glede. «LUIGI», og så smatret han videre som et ekorn mens pulsen sakte, men sikkert sank ned mot 250. Armer og bein gestikulerte i takt med kjeften der han fikk forklart hva som foregikk.

De fikk seg en hyggelig prat på min bekostning, Giovanni og Luigi, og da jeg fikk min svettvåte telefon tilbake, fikk han forklart at jeg måtte på politistasjonen for å hente bilen.

Vi var garantert like lettet begge to.

Han for at han ble kvitt meg og hadde overlevd et møte med Carabinieri. Jeg for at jeg nå kunne hente bilen hos politiet, og tydeligvis ikke der hvor den ferme dama hadde forsøkt å lure meg til.

Giovanni tegnet et kart over byen, merket hjørner og gater og jublende sendte han meg ut i den sene ettermiddagssolen.

Med kartet i hånden tok jeg eldstedatter med meg på vei mot politistasjonen, gjennom de smale utrafikkerte gatene i vakre Siena. Kartet til Giovanni var korrekt, men da vi hadde snirklet oss gjennom idyllen, mistet vi tråden på et stort torv. Her skulle politiet være ifølge Giovanni, men vi kunne ikke se noe som lignet en politistasjon, og så sent på ettermiddagen var torvet tomt.

Borte i et smug sto det to enorme svartsmuskede kjemper og røkte utenfor en nattklubb av tvilsom karakter. Jeg satte umiddelbart kursen mot dem.

«Pappa, du snakker ikke til dem».

«Kom igjen» sier jeg og durer av sted med jentungen på slep.

Det slår meg et lite øyeblikk der og da at de to er kanskje ikke så happy for å bli spurt om veien til politistasjonen, men jeg var like mørk i sinnet som de var i teinten, så jeg følte meg blant likemenn.

Og de to er selvfølgelig kjempehyggelige og viser oss veien rundt et par hjørner og peker med digre fingre på det digre bygget hvor byen – og lovens lange arm holder til.

Vi takker pent og de ønsker oss smilende lykke til der hånden min forsvinner inn i to digre never.

«Det er det jeg sier», sier jeg til Jentungen. «Folk flest er hyggelige».

Politistasjonen er stengt. Vi river i døra og venter. Ringer på en klokke og venter. Langt om lenge kommer det en skjeggete politimann med uniformen litt sånn på halv 12 spørrende ut. «Si»? Jeg håndhilser og drar samme regla. «My name is…..» «Oh, yes», sier «Pietro Politi». Mulig Luigi Caribieneri har tatt en telefon til Pietro, for han åpner døren og inviterer oss vennlig inn på kontoret sitt i 2. etasje.

På brukbar engelsk får han forklart at han må snakke med parkeringsetaten, og etter en maskingeværrask samtale oppklarer han at bilen er tauet bort fordi den var feilparkert.

«Youe have toe paye the fine».

«Which fine», spør jeg?

«Aaah, You gotte noe fine? Thene we have toe make one» sier Pietro. «And thene we have to get the parking officer here firste»

Han tar en ny telefon og mens vi venter på «Margherita Metermaid» har vi en hyggelig prat om hvor flott det er i Siena.

Og, jo da, jeg er så enig så enig. Flott by, vennlige mennesker.

Margherita kommer og forklarer seg nervøst og skolerett for Pietro før hun blir skysset ut igjen. Ingen tvil om hvem som er sjefen.

Pietro skriver ut en bot på 100 euro.

«Den kan dere betale i luken ute i gangen» får vi beskjed om.

I luken tar de ikke kort, men jeg får vite at det er en minibank litt borti gata. Jentungen holder døra åpen mens jeg tar ut penger og vi løper tilbake opp til luka.

Som er stengt.

Vi durer tilbake til Pietro som akkurat er i ferd med å gå hjem.

«Åh, var den stengt? Hm ...»

Han ser på klokken og forklarer smilende at klokken er jo så mye nå, så de har gått hjem for dagen. Jeg glor olmt og målløs på han og svelger stille alle saftige trønderske ukvemsord jeg kan komme på.

Men Pietro er ikke urimelig. Han skjønner hvilken klemme jeg er i og sier at vi kan betale hos ham.

Etter litt fommel med kontorskuff og vekslepenger får vi endelig gjort opp for oss, og står med en håndskrevet kvittering i hånden.

«Everythinge okeye!» konstaterer Pietro og signaliserer at han skal hjem for dagen.

«Yes, but where is the car» spør jeg?

«Oh. No, butte the care ise notte here», smiler Pietro overrasket.

Hadde vi ikke skjønt det?

Nå er min fra naturens side fraværende tålmodighet strukket til bristepunktet. Og jeg tror jeg formelig knurrer til ham der jeg støter ut ett og ett ord i mesterlig tilbakeholdenhet.

«So, where is the car, then?»

«Itte isse on the careparke, offcourse», og før jeg rekker å eksplodere, holder han avvergende opp en hånd og skriver ned adressen på en lapp.

«And how do I get there,» hvisker jeg mellom sammenbitte tenner.

«Itte isse taxi outeside here».

Vi strener ut igjen og finner taxiholdeplassen. Et raskt forsøk på samtale med sjåføren i den ene taxien som står der avslører at han kan fint lite engelsk. Jeg rekker han lappen fra Pietro, og siden han er en smart og vennlig fyr, skjønner han tegningen.

Vi kjører gate opp og gate bort og etter noe som virker som en evighet kommer vi inn i et industriområde et godt stykke nedenfor Siena. I det dunkle ettermiddagslyset smiler han til slutt bredt og peker fornøyd på et digert skilt, «Vincento’s Autoservice». Jeg ser bilen vår bak gjerdet og tør endelig puste ut der vi ruller mot porten.

Som er stengt.

Stumt rekker jeg mobilen til sjåføren som uten et ord ringer nummeret som står på porten, og etter en rask italiensk samtale rekker han meg telefonen tilbake med et smil.

«He come»

Det går ikke så lang tid før prototypen av en filmatisert 50-talls smøroljeglinsende italiensk bilmekaniker kommer brummende opp i en diger bil med kran og det hele.

Han er praktfull. Aldeles nydelig.

Heia Vincento!

Jeg betaler sjåføren rundelig og vi rusler ved siden av Vincento og kranbilen inn på området.

«Mi Auto» peker jeg da vi går forbi bilen, men Vincento vinker oss videre inn på kontoret.

På pulten ligger bilnøkkelen. Ved siden av pengeskrinet.

Han åpner det mens han ser megetsigende på meg.

«Jaha. How much», sukker jeg oppgitt? Vincento holder to fete fingre i været.

Jeg blar opp nye 200 euro. Vincento slikker på fingrene og teller langsomt opp de to sedlene. Bilnøkkelen skifter eier og uten kvittering ruller vi endelig på våre egne fire hjul ut av porten. Endelig.

Men hvor i huleste er vi egentlig?

Vi må finne de andre som skulle vente på det lille drittorget. Men hvordan finner vi tilbake dit?

«Pappa, vet du hvor vi er?»

«Du, vi må bare stole på stedsansen. Vi får kjøre tilbake motsatt vei av drosjeturen ned hit».

«Jammen, Pappa, finner du frem da? Og vi kan jo ikke kjøre gjennom byen. Det er jo ikke lov»?

«Å, bare vent og se, du», smiler jeg stramt, setter bilen i gir og snirkler oss tilbake inn i solnedgangen mot Siena. Jeg finner politistasjonen, og uten å blunke kjører jeg videre gjennom de smale bygatene så kjerringer og barnevogner skvetter veggimellom.

Jeg blåser en lang marsj i trafikkregler og kjøreforbud og i kveldsmørket kommer vi endelig fram til det lille, koselige torget og kan sette kursen hjemover mot Magliano.

Må bare fylle bensin først, for tanken var nesten tom.

Forza Italia.

Les flere innlegg av Kjell Moan her