Å se henne for meg, komme inn over dørstokken hjemme på Repstad, krokbøyd, for at hodet skal gå klar dørkarmen tilsvarende hennes skulderhøyde, skremmer. Jeg kan ikke se henne for meg sitte på taburetten ved kjøkkenbordet, kjøkkenbenkens høyde derimot, må være den beste sittehøyde for henne, samtidig som hodet så vidt vil gå klar av takbjelkene. Ikke minst vil problemene melde seg om hun ønsker å se rommet mitt i andre etasje.
Opp den bratte smale loftstrappa, for så å oppleve at kroppen kiler seg fast midt i, og deretter verken kommer seg opp eller ned. Den omtalte appetitten hennes er også ubegripelig. Et behov tilsvarende tre mannfolks. Mange glass melk, flere kopper kaffe, et helt brød og seks-syv egg, pluss frukt. Så klart ville hønseflokken til mor bli altfor liten, og spiskammeret også, om hun skulle bodd hos oss. Og nevene til Katja er digre. Hanskestørrelse nummer fjorten, hender på linje med en torvspade, og skotøy minst halvannen ganger fars størrelse. Språket hennes skulle jeg nok klare, for hun kan snakke svensk, og i tillegg fem-seks andre språk, men det er uansett utenkelig at et slikt menneske kunne passe inn her oppe på Repstad.
Verdens største, står det på plakatene. Hun skal komme til Heimklang på Lunde og vise seg frem for interesserte. Og det er jeg. Det er mai måned, og salen er full av skuelystne og forventningsfulle. Billetten er betalt og sammen strekker vi hals for best mulig å se denne flotte store dama. Og vi sitter der i forventning, stirrer mot scenen og hører stemmer bak forhenget. Det er nå hun vil komme frem og vise seg.
Høyest av alle, og hele hundre og femtisju kilo på vekta. Ankommet fra Amsterdam, med ei tyngde tilsvarende ei voksen elgku, som far sa det. På strømpelesten 232 centimeter (selv om det i denne YouTube-videoen står 218 centimeter). Det høres et sukk i salen når vi beundringsfulle tilskuere ser henne vi alle har ventet på. Hun viser oss et godt smil fra scenen, går med grasiøse bevegelser over scenegulvet og gir et selvsikkert inntrykk – og virker slett ikke flau. Så takker hun oss i salen for at vi ville komme.
Jeg ser bildene for meg når hun forteller at hun må ligge på to divaner, som står etter hverandre, når hun skal sove. Å være passasjer i bil er en lidelse, og i heisen på hotellene stanger hun ofte hodet i taket. Klærne må spesialsys og det er kun lommetørkledet hun kan kjøpe ferdigsydd. Sju og en halv meter med tøystoff går med, når skredderen syr ny drakt, forteller hun.
Alle i salen beskuer skuldrene hennes og forstår når hun forteller at disse alltid blir våte når det regner. Paraplyene dekker nemlig ikke hennes brede skulderparti. Så nevner hun søstera si, som var et hode kortere, og at de to hadde reist mye sammen i tjuefem år og fått mange venner. Hun døde ved seneste årsskifte. Vi var et medisinsk fenomen, da foreldrene våre hadde normal høyde, avslutter hun.
Katja van Dyk, verdens høyeste dame fra Amsterdam. Et overveldende syn for øyet denne vårmåneden, og en stor opplevelse for en ung gutt.
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.