Unnfallenhetens nådeløse pris

Koronaviruset er som et filter som ved et trylleslag har blottlagt alle samfunnets store svakheter. Og ennå er katastrofen kanskje bare i startgropen.

Publisert:

Arendalitten B. MiRee Abrahamsen har skrevet denne kronikken. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • B. MiRee Abrahamsen
    Forfatter og foredragsholder

Forestill deg dette mennesket i Wuhan, bøyd over en tallerken flaggermussuppe, pangolinpai, eller noe annet spennende fra en jungel. Next thing – børsen i New York er marinert i tidenes panikk, Putin sender nødhjelp til Amerika, kronen synker som en stein, toalettpapir har blitt hard valuta, selvstendig næringsdrivende innerst i en fjord på Vestlandet ser livsverket smuldre opp, Nav drukner i en søknadstsunami, statsministere holder ekstraordinære taler, Folkehelseinstituttets Preben Aavitsland har sin storhetstid – hans fifteen minutes of fame er overskredet med god margin.

Fengslende live-sendinger med statistikker, intervjuer med alt som kan krype og gå flimrer over skjermen. Kulturlivets frilansere river seg i håret. De tjente lite fra før, men det var bedre enn ingenting. Flyselskapene skjelver med vingene. Verdensøkonomiens fire hjul synes å punktere samtidig. Gode dager for endetidspredikanter. Men hei – en uventet positiv bieffekt finnes: klodens eksosteppe er byttet ut med en eim av håndsprit. Gode dager for spritfabrikker og astmatikere også. 

Imens rapporterer journalistene smittetall, karantenetall og dødstall med samme entusiasme som resultater fra en finale i et fotball-VM. Virus versus verden. Hvem trenger påskekrim? Virkeligheten overgår alt. Det begynner å ligne et virkelighetens begredelige realityshow med oss alle som ufrivillige deltakere. Reporternes formidlingsiver forsterker følelsen av en morbid konkurranse: Hvor mange er døde? Hvilket land har de høyeste tallene?

Store teoriers glansdager

Bedre illustrasjon på Sommerfugleffekten enn covid-19 finnes knapt. Ivrige sjeler drar fram Nassim N. Talebs teori om svarte svaner, mahayanabuddhistenes tanker om interpenetrering og interbeing, der alt påvirker hverandre i et komplisert samspill, får ny aktualitet. Den trøttende klisjeen alt henger sammen med alt får bein å gå på. Overraskende koblinger blir synlige overalt i samfunnet; vakler noe her, velter noe i en annen del av verden. Litt underlig synes det jo; visste vi virkelig ikke dette før? I så fall – hvorfor har vi fortsatt å bygge verden slik, og dermed bare forsterket sårbarheten? 

Konspiratorikere gnir seg i hendene. Hvem står egentlig bak denne koronaden? Er det et kjemisk våpen fra Kina? Kan det være den meksikanske ølprodusenten Coronas forferdelig mislykkede reklamekampanje, rigget over modellen all reklame er god reklame? Er det amerikanerne? Russerne? IS? En ukjent gerilja? Eller (som vanlig) – jødene? Slikt kan de siste, hardnakkede hytteemigrantene grunne over foran den sprakende hyttepeisen, med den steriliserte rødvinskartongen trygt plassert ved sin side. 

Ubarmhjertighetens avdrag

Alle samfunnets store svakheter kommer til syne. Bare flaks, får man si, at ikke det virtuelle viruset Wannacry slår til nå. Vi husker hvordan helsesystemet i bl.a. England knelte, da det herjet på sitt verste. (Alt kan altså bli mye verre, det er en trøst). Men det er nok av andre problemer, og erfaringene blir nyttige framover. Det går ikke an å verne seg mot alle verdens potensielle katastrofer. Men et minimum ville være å ruste opp helsevesenet og beredskapen, slik at vi er bedre forberedt på en lignende krise. Dette er myndighetens ansvar.

Det er påfallende hvor sårbart dette mer og mer komplekse og profesjonaliserte samfunnet er rigget. Tenk bare – noe så lite som et virus velter verden. Det minner mest om en katastrofefilm. Det kan nesten virke som om viruset tok alle på senga. Men det stemmer ikke.

Tidligere statsminister og WHO-sjef, Gro H. Brundtland forteller til VG at Global Preparedness Monitoring Board (GPMB) så seint som september i fjor, kom med rapporten A World at Risk from Deadly Pandemics, bestilt av Verdensbanken og WHO. Der varslet man om sannsynligheten for pandemi. Det ble estimert at «et luftbåret virus kan være spredt til det meste av kloden i løpet av 36 timer», nødvendige hastetiltak ble etterlyst. Brundtland kaller derfor koronapandemien for en varslet katastrofe. 

At hastetiltakene åpenbart ikke er fulgt opp, ser man eksempler på nå. Nå er det for seint. Koronakrisen er betaling for unnfallenhet, avdragene er ubarmhjertige. Når røyken har lagt seg, er dette noe vi må tenke over: Hvordan forhindrer vi dette igjen. Hvordan rigger vi et mindre sårbart samfunn? 

Samhold kontra «jeg vil!»

Bortsett fra frihetsbegrensende tiltak – hva leder krisen til? Mer solidaritet eller egoisme? Kanskje begge deler. Italia ropte på hjelp. Ingen av de europeiske brødrene reagerte, det var nok kjærkomment at Kina rykket inn, godt for sistnevntes omdømme også. 

Et forsvar er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Da skjønner man forhåpentligvis at samarbeid er å forvente. På individnivå betyr det at det ikke egentlig er greit å valse rundt i handlesenteret. For å håndtere denne typen problemer, må vi hente fram noe som kan virke litt fremmed i individualismens æra: Solidaritet – som ofte kan gå på tvers av det vi har lyst til.

I større skala må land samarbeide på mange plan, slik vi ser på vaksinefronten. For en av de største defektene denne epidemien har avdekket, er (innledningsvis) manglende evne til å tenke samhold, samarbeid og enhet. Hvert land sin strategi, hvert land sitt medisinske utstyr – og på individnivå – tanken «dette angår ikke meg, jeg er frisk, jeg gjør hva jeg vil». Slik har tvang og pålegg tvunget seg fram. 

På den annen side ser vi en oppblomstring av kreativitet, uselviske mennesker står på for andre, vi ser også at Norges befolkning viser stor tillit til myndighetens håndtering, og de fleste virker også å akseptere de nye begrensningene – for vi skjønner at det er til fellesskapets eget beste. 

Varsku mot teknologisk skråplanseffekt

Vi har dessuten lært at mange foretrekker klare beskjeder, strenge tiltak, den først nølende politiske retorikken, måtte bli dramatisk før mange tok beskjeder på alvor. Plutselig aksepteres elementer fra overvåkningssamfunnet, fordi den kollektive nytteverdien av f.eks. en smitte-app, synes å overstige dagens vedtatte reguleringer i forhold til personvernhensyn. Slike tiltak kan utvilsomt være et nyttige verktøy i denne situasjonen. Samtidig – i kjølvannet av krisen må vi være bevisste på at slippery slope-effekten ikke åpner for en automatisk utglidning på lang sikt. 

Forskjellige politiske systemer materialiserer seg i ulike strategier. Forskjeller blir veldig tydelige. Mange bejubler autoritære tiltak som i Kina, Korea og Singapore. Tanken om at andre samfunnsmodeller enn vår kan ha noe for seg åpner seg. Det er sunt å se seg selv og sitt fra en ny vinkel. Og dersom om enkelttiltak fra andre styreformer kan iverksettes midlertidig, fordi formålet og effekten gir et bedre resultat, kan det være verdt å bruke. Personlig har jeg stor sans for en streng skippertakslinje, selv om det langt fra er uproblematisk. En utfordring er å sette grenser, slik at det blir med enkelttiltakene. Sikkert er det at ingen kan lese framtida. Kina synes å ha hatt en mirakelkur, men ingen vet foreløpig helt sikkert hva som virker best i det lange løp. Her er det prøving og feiling på statlig plan. 

Forfriskende ydmykhet

Når alt dette roer seg, vil sannsynligvis regjeringen få så ørene flagrer, for folk har korttidshukommelse. Hvis dødstallene i Norge (for) blir lave, kan man være ganske sikker på at mange vil synes at «det hele» var overdrevent, at regjeringen har sløst med pengene. At det ikke var verdt det. 

Aldri har det vært enklere å være statsminister fra sofaen. Google og den massive informasjonsstrømmen gjør at mange føler seg som viruseksperter, mens de virkelig ekspertene klør seg i hodet. Samtidig er vi vitne til noe så sjeldent – og forfriskende – som politikere som med høy frekvens innrømmer at de ikke vet, eller at de har tatt feil vei. Svarene kommer etter hvert. Det er ikke lett for noen å vite hva som er det rette, så litt ydmykhet, paret med nøkternhet hos oss alle, er kledelig nå. 

Katastrofe i startgropen

I takt med reporternes vedvarende entusiasme, kjenner jeg at koronafatiguen gradvis øker. Og ennå har ikke pandemien hogde virustennene sine skikkelig fast i mindre ressursrike land, steder med dårlig utbygd helsevesen og øvrig infrastruktur, steder der folk ikke har påskeferiefrustrasjoner – for dem er det nok å bekymre seg over at det ikke har råd til såpe og rent vann. 

Sånn sett kan vi kanskje si at katastrofen bare er i startgropen. Målt i tapstall, kan outsiderne etter hvert seile opp, og gå «seirende» ut av dette ulykksalige verdensomspennende dramaet fra virkeligheten, særlig hvis vi har brukt opp solidariteten på oss selv. Og i motsetning til de ordinære realityshow, er det her ingen som kan ta overordnet regi og avslutte miseren når nok er nok.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Koronaviruset
  2. WHO