Jeg liker mennesker som tar mye plass.
De som veiver med armene og mener noe om det meste.
Som fyller rommer med seg selv, men som likevel ikke tar plassen fra oss andre.
Også liker jeg stilferdige mennesker.
De som ikke sier så mye, men når de først taler så lytter alle. En tale som er klok, gjennomtenk og ærlig. Mennesker som får deg til å reflektere, og som gir deg nye stier for tankene.
Mennesker med krøllete hjerner er herlige. De som tenker annerledes enn oss andre. De kommer med ideer du aldri hadde kommet på. De sier ting som får deg til å klø deg i hodet i første omgang, men øker ditt indre repertoar i andre.
Også er jeg så glad for stolte mennesker.
De som viser frem seg, sitt og sine med stolthet.
De som tenker at jeg ville ikke byttet liv med noen i hele verden, fordi jeg har de jeg har i livet.
Jeg liker smalltalkende mennesker. Ikke smalltalken i seg selv nødvendigvis, men det som sies mellom alle linjene, – avstanden, nærheten, det litt kryptiske, men gjennomskuelige. Kroppsspråket, og blikkene. Den korte, men megetsigende relasjonen.
Også er det fint å møte triste mennesker.
Mennesker som leter etter trygge øyne Jeg liker å få lov til å gi styrke til den som savner og har det tungt.
Det gir meg en følelse av verdi å få hjelpe til.
Jeg liker mennesker.
Ikke alle på en gang, men noen nå og noen da.
Litt sånn: Hei hvordan går det? Jo, nå skal du høre ...
Jeg liker mennesker, vakre uperfekte og sårbare mennesker.