Myter er folkelige fortellinger som forklarer opprinnelsen til menneskene, dyrene, verden og det overnaturlige. Opprinnelig var mytene en fortelling om guder eller overnaturlige skikkelser, og religionene er fulle av vesener og mirakler som forklarer hendelser som ellers ville skremt vannet av oss.

Tenk bare på lyn og torden. Det er bedre å skotte opp på himmelen, smile underfundig og si at «han Tor er ute med hammeren igjen», enn å lure på om en får hele himmelen i hodet, ikke sant? Mytene gir oss en mening, et mål. Mytenes hensikt var å forklare verden. Hvordan den fungerer, hvordan den ble til, rett og slett meningen med det hele.

Men hva med de moderne mytene? Urbane myter, eller vandrehistorier, er folkelige fortellinger med fantastisk innhold som skal underholde, og de fleste av dem har fint lite med religion og verdensbilde å gjøre. Det kan være myter som at Den kinesiske mur kan ses fra månen (ikke sann), at cola etser bort en tann i løpet av en natt (Ikke sann), mennesket bare bruker 10 prosent av hjernen (ikke sann – heldigvis), at kvinner tåler mer smerte enn menn (latterlig), og at menn tenker på sex hvert 10. sekund (er mer i tvil her…).

Moderne myter sliter litt i motbakke, for vi er jo så «opplyst» i dag, men totalitære ledere kan skape ganske fantasifulle myter rundt sin egen person. Nord Koreas tidligere leder, Kim Jong-il, lærte å gå da han var tre uker gammel, snakket allerede da han var åtte uker, og på universitetet skrev han 1500 bøker og seks operaer.

I disse influensatider blusser den den hardnakkede myten om «manflu» opp igjen. Myten om at vi menn syter mer enn kvinner når vi blir influensasyke. Mytens opprinnelse er uklar, men ifølge selvutnevnte østrogene forskningsmiljøer (som påberoper seg fasit på det meste), er «manflu» ingen myte, men en etablert sannhet.

En empirisk undersøkelse blant mine mange mannlige bekjente sier derimot at alle menn, kanskje med noen få (u) hederlige unntak, bærer sine plager med stoisk ro i fullstendig taushet. Ja, så lydløst at deres bedre ½-deler slett ikke alltid får det med seg. Tvert imot møter de liten forståelse for at man ikke alltid er på topp de gangene man tenker på noe annet enn mat, sove, fotball, og …. ja, det er visst tidligere nevnt. Vi menn skal alltid være klare når det forventes av oss, og jeg tror vi leverer på et rimelig høyt nivå.

Men hvor mye sannhet er det likevel i myten om «manflu»? Er det snarere et begrep, enn en myte? Et ørIite fridykk i litteraturen forteller at i British Medical Journal kunne man i desember 2019 lese at det er flere ting som tyder på at menn reagerer kraftigere på influensavirus enn kvinner. En amerikansk studie, bekrefter at menn blir sykere av influensa enn kvinner, og i «British Medical Journal» viser en kanadisk studie av Professor Kyle Sue det samme.

Forskning viser altså at menn blir mye sykere enn kvinner når influensaen rammer. Selv om det er flere faktorer som kan spille inn når immunforsvaret svikter, er det altså slik at jo mere testosteron du har, jo sykere blir du.

Men «manflu» handler jo ikke om sykdom i seg selv. Den handler om menns syting. I en reklame for Nycomed kan man (utrolig nok) lese følgende:

Den staute kjæresten din har forvitret til fordel for en stakkarslig krøpling innerst i sofaen. Ute av stand til å kommunisere, annet enn med selvmedlidende stønn og bedende dådyrøyne.

Er det slik kvinner ser på oss? Hvor kommer denne seiglivede «myten» fra? Har evolusjonen noe å si her? Et nytt fridykk i litteraturen viser at det tidlige mennesket, for rundt 10000 år siden, levde som jegere og sankere. Altså av jakt, fiske og sanking av viltvoksende planter. Regelen var at bare menn jaktet, mens kvinnene sanket planter og sørget for at avkommet vokste opp og slik førte arten videre. I den grad ordet omsorg var oppfunnet, var det kvinnene som sto for det. Ovenfor avkommet. I dag er den gamle organiseringen borte for flere tiår siden, og gårsdagens jegere arbeider side ved side med sankerne.

Men hva med genene, DNA-et vårt? Henger det med i svingene når spillereglene er forandret? Til tross for utviskede evolusjonære organiseringer, er det ikke fremdeles slik at ungene går til mor for å få trøst? Far svinger hammeren, går på jakt på høsten, lager pil og bue og foretrekker actionfilmer fremfor romantiske komedier/drama. Er dette typiske trekk i de fleste familier, basert på DNA?

Nå er jegeren blitt en sanker, han også. Og i sin mangel på å komme hjem med byttet over skulderen, prøver han etter fattig evne å omstille seg. Blant annet ved å sanke poeng hos sin bedre 1/2-del ved å lide seg gjennom «Love Actually» i julen (fordi sankeren vil). Jegeren som fra naturens side er vant med å nedlegge byttet, spiller nå på en banehalvdel han overhodet ikke har DNA til å spille på. Ikke nok med at jegeren er helt på jordet, han er på feil jorde også. Og han er ikke dummere enn at han skjønner at noe ikke stemmer. Men han vet bare ikke hva han skal gjøre.

Evolusjonen har endret spillereglene. Er det derfor, at når den forvirrede jeger blir syk, så overspiller han for å få litt omsorg? Og gneller og syter om det på toppen av det hele? Ifølge østrogenmafiaen gjør «menn» i hvert fall det. Syter og klager, altså. Jeg for min del kjenner meg ikke igjen i karakteristikken (selvsagt), og min empiriske undersøkelse bekrefter at dette er det reneste oppspinn. Med noen (u) hederlige unntak, antagelig.

At enkelte kvinner endrer synet på sitt livs ledestjerne etter kun kort tid, er et uomtvistelig faktum. Det får være en annen diskusjon. Men hvorfor rakker nåtidens sankere ned på jegeren? Man kan jo bare spekulere, men har noen forsket på om myten om «manflu» er basert på sankernes eget DNA? Rett og slett at når familiens jeger og beskytter ikke skaffet mat (kjøtt) på bordet, så sultet gruppen? Hvis det er slik, er det kanskje ikke rart sankerne reagerer. Intuitivt. Ingen føler omsorg for en som svikter, og den svekede skjønner lite (ingenting), og klager i vei uten å vite (skjønne) at han gjør vondt verre.

Ikke vet jeg, men jeg lar professor Kyle Sue oppsummere kort om myten:

Konseptet manneinfluensa, slik det er vanlig definert, er potensielt urettferdig. Menn overdriver ikke symptomene, og har svakere immunrespons mot virale luftveisvirus, noe som fører til større sykelighet og dødelighet enn hos kvinner. Det er fordeler med energisparing når du er syk. Å ligge på sofaen, ikke komme seg ut av sengen, eller få hjelp til dagliglivets aktiviteter kan også være evolusjonær atferd som beskytter mot rovdyr.

Ærlig talt: Om det er graden av sykdom eller mangel på forståelse som er saken, er det ingen som orker å høre på syting og klaging. Selv om vi menn riktig nok blir mye sykere enn kvinner, er «manflu» en ganske trist, og kanskje til en viss grad selvpåført, karakteristikk av oss menn. Dessuten, hvis det er slik at myter handler om guder eller overnaturlige helter, så er vel ikke «manflu» i den kategorien akkurat.

Og bare for å ha sagt det: Hvis det mot formodning er et utskudd av en jeger som passer til beskrivelsen der ute:

Døh, ta’rei sammen, à.