For noen år siden hadde vi en liten diskusjon på kontoret om «leder» eller «sjef». For min del er det revnende likegyldig hva man kaller seg, men skal jeg være ærlig, liker jeg sjefer. Tydelige og klare ledere som kaller en spade for en spade. Det har nok noe med min forsvarsbakgrunn å gjøre, for der er det sjefer i alle valører, fra troppssjefer opp til selveste forsvarssjefen. Det er fint. Men altså, man må gjerne kalle seg leder. Det spiller absolutt ingen rolle for meg. Det viktigste er en tydelig og klar person som jeg kan stole på. En man respekterer og som viser respekt tilbake.

Et lite dykk i litteraturen forteller at sjefer får passet grundig påskrevet, mens ledere bæres på gullstol. Etter hvert som jeg leser, kan jeg ikke annet enn undre meg over hvem som har bestemt disse definisjonene? Hvorfor dette behovet for å dra «sjefer» ned i søla? For meg fremstår det som en mani å skille på de to. I det meste jeg finner holdes de opp mot hverandre, for eksempel dette:

SjefLeder
UpersonligMedfølende
Bruker menneskerUtvikler mennesker
Skaper fryktGjør seg fortjent til respekt
Tar ærenGir æren til den som fortjener det

En sjef er ikke mye å ta vare på, med andre ord. Det forundrer meg, for jeg har hatt sjefer som leder godt.

Sjefer som glatt går inn i kolonne 2. Sjefer som overhodet ikke passer inn i kolonne 1. Og det pussige er at uttrykket «Helt sjef» er positivt ladet. Det betyr at noe er helmax, tipp-topp-tommel-opp, supert. Men «sjefer» du, så lever du ikke lenge, i hvert fall ikke blant min venner.

Vel vel, mens jeg blir mer og mer provosert, og «skjønner» at jeg er en dinosaur som ikke henger med i tiden, leser jeg heldigvis noe annet og mer nyansert hos leder.no Her holdes ikke sjef og leder opp mot hverandre, men gis forskjellige roller. Blant flere ting leser man «Forenklet pleier man å si at det å være sjef innebærer retten til å lede og fordele arbeidet - mens lederskap er måten man velger å utøve sjefsrollen på».

Nettopp, og takk. Vi må snakke om ledelse og ledelsesstil. Ledelse er et fag, og ligger naturlig for noen. Ledelse handler om å nå mål, oppnå det beste resultatet med medarbeidere som yter det beste de kan. Og alle er på sitt beste når de lykkes. Det er min oppgave som sjef.

For på treningssenteret er jeg sjef. En som passer på at alt går riktig for seg og at alle oppfører seg ordentlig, følger reglene og ikke minst rydder etter seg. Jeg skal lede og motivere vaktene mine og medlemmene til å lykkes. Det betyr også at jeg må ta noen upopulære avgjørelser, til og med sette noen på plass. Eller i verste fall hive noen ut. Jeg har ved flere anledninger kalt ungdommer «inn på teppet» for å sette ting på plass. Da er det sjefen de snakker med (eh, som snakker til dem).

Ingen er i tvil om hvem som bestemmer, og jeg ser at de fleste retter seg i ryggen, sjekker om de har innesko, håndkle og rydder og vasker etter seg når jeg kommer inn døra. Og så hilser alle hyggelig. Også jeg. Tar en prat med de som er der. Spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Og stemninga på senteret er på det jevne veldig bra. Helt sjef.

Men en god sjef/leder må være tilpasningsdyktig.

foto
Helt sjef. Foto: Palla

Godt lederskap handler også om å tilpasse seg til endringer og der tør jeg påstå at jeg er ener. Helt sjef. For like raskt som en kolibris vingeslag, snur verden seg på hodet når jeg kommer hjem. Da er jeg ikke sjef lenger. Hjemme er det min bedre ¾ som styrer butikken. Det har jeg ingen problemer med. Hun er både flinkere og mer motivert for å holde orden på familiens gjøren og laden. Da lar jeg meg «villig» lede, og gjør stort sett det jeg blir bedt om.

Og bare for å ha sagt det. Det er faktisk medarbeidernes (ektemennenes) oppgave å gjøre sjefen god. Komme med konstruktive innspill når det passer (potensielt minefelt her) slik, og utføre sine oppgaver og plikter slik man skal. På treningssenteret er det god stemning når alle følger reglene, og motsatt når jeg må mase og i verste fall må kalle noen inn på teppet. Slik er det hjemme også.

Men ikke bak boden. Der er jeg sjef.

Mitt livs lys trener også på treningssenteret, forresten.

Vi er der aldri samtidig. Og det tror jeg er helt sjef.