Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Godt verktøy er halve jobben

Med ei ilsken dame på hver sin side av benken måtte jeg ta noen grep.

Det er så sant som det er sagt. Når en har knotet lenge nok med ettellerannet, er det en befrielse å få tak i noe som gjør arbeidet lettere. Og for oss Mannfolk skal det helst være noe med motor. Motorsag er et must i ethvert møblert hjem, og i boden står det intet mindre enn to gressklippere. Bensindrevet, selvsagt.

For det er ikke likegyldig om det er elektrisk eller motor. Selvsagt har jeg hekksaks og kanteklipper, men de er elektriske. Ikke det at det er noe galt i det, men en blir litt lei av oransje elektriske ledninger som sakte, men sikkert dekkes av svart isolasjonsteip etter hvert som de klippes sammen med hekken. Og de etter hvert gordiske knutene som oppstår når en bytter mellom vinkelsliper og pussemaskiner…. «say no more»! Helst skulle man stå med en dieseldrevet vinkelsliper på 750 kubikk og 200 hk. Men sånt er for proffer, selv om «more power» er et mannfolkmatra i hobbysnekkerland.

Men ikke alt kan gå på motor for en hobbysnekker. Etter å ha puslet med de gamle Black & Decker-maskinene i noen år, var det en sann glede og etter hvert ta seg råd til noe bedre. Og større. Og nå er det ytterligere lys i tunnelen, Riktignok er det ingen nyhet lenger, men nå er det virkelig batteridrevet verktøy som gjelder. Og motorparken herrigår’n utvider seg sakte, men sikkert til å gå over til det ledningsløse. Hestekrefter og kubikk erstattes med Volt og Ah og det gjelder å ha det største batteriet. Som koster det hvite i øyet. Et 9Ah batteri koster 2000 kr. Og sant å si må det være såpass. 9Ah altså, for de små (og dyre) batteriene på 4 Ah holder ikke mange minuttene når jeg fyrer opp vinkelsliperen.

Og batteribonanzaen fortsetter. Nå kom det akkurat en elektrisk motorsag inn her, men til min skuffelse går den ikke på batteri. Jeg bomma litt der, da jeg bestilte. Det må jeg innrømme var en liten nedtur, men jeg skal nok finne bruk for den. Det betyr dessverre at jeg ikke kan gå på tre-slang i skogen til naboen, men i fuglekasselandsbyen (husvogner) på Jomfruland, og her hjemme på tomta er det greit med alt som er elektrisk. Noe for øvrig nabokona nok mer enn gjerne skriver under på.

Jo da, godt verktøy er mer enn halve jobben, og jeg har laget buer utelukkende med el-verktøy. Det går fint det. Og kjappere. Med mindre man arver noe, eller vinner i Lotto, starter man gjerne med hammer og håndsag. Og sannelig er det viktig at man lærer seg håndverk fra bunnen av, mener nå jeg. For det er noe fint med det å bruke håndverktøy også. Altså, ikke for å klippe gress og slikt, bevare meg vel, men etter at den tidligere omtalt nabokona «gjorde meg oppmerksom på» at ni sammenhengende timer med vinkelsliper, bordsag og pussemaskiner ikke var i henhold til «vanlig bruk av nødvendig utstyr som gressklipper og slikt» (det var i hvert fall noe slikt det sto i naboloven som hun holdt i hånden), tok jeg litt rev i seilene.

Jeg flyttet buemaker-benken min litt lenger inn på tomta, men da fikk jeg påpakning fra min bedre ¾. Med ei ilsken dame på hver sin side av benken måtte jeg ta noen grep. Godt naboskap er viktig, og i husfredens navn gikk jeg til innkjøp av skikkelig håndverktøy for mitt bruk. Noe så unorsk som en machete, en skikkelig barkekniv, og en billig sponhøvel var i grunnen det som skulle til – verre var det ikke.

Nå er jeg i grunnen tilbake der jeg startet, bare med bedre håndverktøy. Og jeg koser meg. Noe av det jeg liker ved å lage tradisjonelle trebuer er nettopp det enkle, primitive. De gamle buemakerne sier det så fint, synes jeg. «Inne i det treet er det en bue, og den skal du finne». Og fra å ha felt et passe tre i skogen, splittet, barket og tørket det, går jeg løs på emnet med machete, barkekniv, sponhøvel og smergelpapir (mye bedre enn sandpapir). Former buen med muskelkraft og godt, stillegående verktøy. Sola skinner, nabokona smiler og min bedre ¾ er «på lag».

Ingenting er bedre enn det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her