Dei yngre i ein søskenflokk arve som regel ting å tøy som dei eldre bånnane he vokst ud a. Det va nok ikkje alltid stas å få brukte ting vil æ tru.

Det konne nok være av å te skoffans å måtte «ta øve» skiane te sin bror når andre venner fekk nye. Det va nå sånn det va då, nå he det vel gått litt øve just det der.

Det som ingen he tatt hensyn te, som dei førstefødte godt kjenne te, æ at te tross for at mi ofte fekk nye ting, så tykte mi egentlig ikkje det va så stas alltid. For dei tingane mi fekk va som regel altfor svære ellår altfor lange. Mi fekk ting som mi måtte «vokse inn i». Om det va langrennski, ryggsekk ellår stilongs, så va di alltid øvedimensjonert iforhold te det mi egentlig passa.

Pre-legg-æra. Foto: Privat

Æ kan huske då æ fekk min føste ryggsekk…Bergans, ein grøn ei. Tru æ he an på loftet ennå. Når mæ å sekken stod på sia hverandre så råkk an mæ te akslane virka det som.

Æ gløyme ikkje den gånga mi skolle gå ifrå Hagen å øve te Paulen med Speideren…i pøs reinver eigång uttpå høsten.

«Husk å pakk det tøngste på toppen a sekken», hadde Bjarne mant om. Mamma hadde hjelpt å pakke, så ho hadde tatt høyde for all type væromslag, så sekken va godt udnytta.

Å få på sæ sekken va egentlig enkelt. Æ konne bare huge mæ litt i kneane så fekk æ kledd an på mæ.

Det va betraktelig verre å bevege sæ med an, jaffal i den retninga som æ ville mi skolle gå i.

Nå er undertegnede født trassig å sta, så forespørsler om hjelp blei blankt avvist onnårveis.

Æ lærte mæ noen teknikker onnårveis. Tyngdekraft for eksempel, hvis æ så at mi måtte igjennom noe tettvokst noe, så va det bare å bøye sæ litt framøve så skøyd æ fart igjennom det meste.

For dei som gjekk bag mæ må det nok ha sett underlig ud…ein sekk med altfor store støvler. Nå va sjeldent det gjekk folk bag mæ då...

Æ fekk for denna anledninga øu ein ny speiderkniv, ikkje sånnein som dei andre fekk. Nei, nei te å med kniven måtte æ vokse inn i. Den så meir ud som et sverd som hang i beltet, æ likte godt den kniven.

Så blei det ettehvert jul, å æ hadde ønska mæ jetski. Dei va litt lengre enn miniski å så hadde di stålkanter. Jaudå, dei fekk æ pæremæ. Æ kan minnest Merete va forskrekkelig misunnelig, å det tykte æ egentlig va greit.

Ei stång å vokse te. Tru det er Karl-Oluf i rødt på hug der bag. Foto: Privat

Det som æ meininga med jetski æ at du ska bruge slalomstøvler te dei, for di svinge så brått med stålkanter, å så sidde skoane fast i skiane uden noen for for sjølutløser…

Æ fekk ikkje slalomsko! Mamma meinte at skiskoane mine va godt brugans, altså det ho egentlig meinta va at æ fekk di på beinane å derfor totalt unødvendig med nytt skotøy denna sesongen.

Ette å ha vridd a mæ ankler ein vinter på Skjærhauane så skjønte di heime at detta ikkje va så lurt alligavel.

Så istedet for å kun kjøbe slalomsko te detta, så kom di øve ei billig slalompakke…med noen flotte slalomski æ konne vokse inn i.

Altså, å kalle di slalomski æ direkte løyn! Uttfor-ski, æ nok korrekt. Du konne ikkje svinge med deia om så du putta di på Ingmar Stenmark. Det finnes hoppski som æ kortere enn deia!

Når æ va liden så hadde æ, som dykken vett, ikkje noen bein a betydning. Sett i forhold te det æ veide så passa det egentlig.

Sett nå at du he akkorat nok deig te å lage ei bolle…så ter du den samme deigen å prøve å lage ei svær kringle. Det va litt sånn det føltes når æ omsidår bjønte å lange ud å fekk bein.

Di tok jo heilt a…armane øu! Det viste sæ ettehvert at beinane grodde så fort at di «slo sæ», å æ blei forskrekkelig hjulbeint.

Æ gjekk møe sammen med Robert, han hadde øu sånnone bein. Hvis mi va så uvørne å gjekk på sia hverandre, så skonsa kneane i hverandre før akslane.

«Det kan jo springe små bånn imellom beinane på dei to der udan at di merke noe» sa mamma eigång. Ho hadde heilt rett.

Opp te Hovden gjekk turen. Mamma tredde på mæ noen altfor store hansker å sendte mæ opp te toppen med skiheisen…Hanskane va så svære at di fungerte i praksis som ein todelt polvante.

«Nå ter du Danskeløypa!» befalte mamma. Æ hadde ingen planer om noooe anna hellår, det va jo føsste gånga æ hadde detta mirakkelse på beinane!

Nå viste det sæ at det blåste noe aldeles forferdelig oppå toppen. Det blåste så at når æ kom a heisen, så hadde æ ikkje noe valg om å henne ferden ner skolle foregå.

Vår Herre hadde heilt andre planer enn Danskeløypa jaffal. Æ prøvde å stritte imod alt æ konne, men når en he kroppsfigur som ei brøydestikke, å tøyet fungerer som ein spinnaker på ein seilbåd, så he en ikkje så mange valg.

Spinnaker-bukse. Foto: Privat

Æ fekk skrensa mæ hitt te noe bart fjell rett med bratthenget. Når æ så a bratt det va, så lurte æ fælt på om æ bare skolle ta skiane på aksla å gå ner igjen.

Der va såpass med frøkner der at å gå ner bratthenget med skiane på aksla ikkje va noe alternativ, då va det bære å sette uttfor å dø i forsøget. Ette å ha kryssa bratthenget 100 gånge på tvers så tok æ litt mod te mæ å satt uttfor…det va då æ fekk greie på at deia skiane ikkje ville svinge.

Æ føyg ud i dybsnøen i ein skau a dvergbjørker, midt inni der så flaksa æ plutselig øve noe som konne minne om sånnet hopp di he i freestyle…

Det va då æ så åssen deia bindingane konne løyse ud, noe som va dypt savne på jetskiane på Skjærhauane forrige vintår.

Nå va det jo ikkje just det æ følte æ trengte der å då, for detta skiet forsvant som ein prosjektil avsted, å slo ner som et spyd langt pokkerivold uddi dybsnøen.

Æ måtte jo leide, skiane va spell nye. Noe annet alternativ enn å finne skien eksisterte ikkje. Æ kava rondt i snø å dvergbjørk-helvete i et par timer før æ endelig fant skien…trassig å sta vett du.

«Hoppskiane» blei lagt på hylla det året æ fekk nye langrennski, Åsnes treski, 210 centimeter lange med Rottefella-bindinger. Det va et imponeranes syn når mamma kom snigans med denna pakka på julaften, ho måtte gå sidelengs igjennom døra med denna.

Æ fekk ho ette alle dei andre pakkane va delt ud. Æ tru mamma øu skjønte å tostelig detta konne kåmme te å bli når ho så mæ stå på sia denna pakka…Skiane råkk mest te taket, å æ råkk såvidt opp te dørvriårane. Ja ja, ikkje follt så galt då, men du skjønne tegninga her..

Hittmed Roald å dei i Brandehei så blei det laga ein hoppbakke. Ein svær ein. Æ tykte jaffal an så svær ud. Han gjekk ifrå Roald å dei å ner imod der Speidårhuset stenne nå.

Både bånnane å dei våksne hoppa i den. Ein søndag så blei det arrangert konkurranse. Di va himla flinke oppi Brandehei te å stelle istand ting te oss bånnane. Æ fekk prøve mæ æ øu i denna bakken, kun for å konstantere at noen skihåpper blir du aldri!

Åtte år ette denna julaftenen så stod å igjen på toppen a bratthenget. Denna gånga så hadde æ omsider vokst inn i skiane, men æ hadde fått nye skisko..som skolle ta høyde for et par år te. «Kan du ikkje bare ta på dæ dobbelt med ragglådde?» sa mamma.

Det va mæ å medhjulbeinte Robert som stod klare på toppen. Begge med treski å Rottefella-bindinger. Han var bedre utstyrt, for han hadda arva skisko a sin bror som han allerede hadde vokst inn i på forhånd.

Det gjekk ikkje bære te enn at mi satt rett uttfor, om det lokale «brennvinsbryggeriet» på vikeland kan ha vært utslagsgivende her, vites ikkje. Todden hadde lært mæ alt om smøring å glider i si tid, så det va ikkje lange belet så sklei æ forbi Robert i ei forrygans fart.

Just idet æ skolle svinge inn foran an så klarte æ å «svinge» mæ ud a den eine skiskoen. Det va betraktelig med g-krefter i sving den daen…sammenstøtet var et faktum.

Mi flaksa i kring å kast! Staver, ski, hjulbeinte skiløpere, snø, ragglådder å sko om hinnannen. Der va ragglådde øve det meste a bratthenget.

Det va siste gånga æ teste nytt utstyr på Hovden. Det er vel faktisk den siste gånga æ trengte å vokse inn i noe igjen.

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her