Om svenske fruer og norske menn

Jeg begynte å vri meg i sofaen.

Brukergenerert innhold

Det å være den mannlige part her hos oss betyr at jeg tar meg alt som er tungt og stort og fortrinnsvis utendørs. Den Kvinnen jeg deler hus med tar seg av det meste innendørs. Sånn er det nå, så får folk mene hva de vil. Det er det som fungerer for oss, om enn det ansees som kjønnsroller vi for lengst skulle vokst oss ut av. Ja, det hender at jeg både støvsuger og lager middag da, og det hender at min Kvinne tar et tak utendørs.

Uansett, jeg får stadig vekk kjent på det å være mann her oppe på bygdas tak. Innimellom blir det likevel mulighet for å slappe av og skue ut over verden. Se ned på toppen av Hunsfos-pipa. Snuse inn den friske lufta. Nesten å kunne se fuglene ovenfra når de flyr forbi og få et skråblikk på den lille flytrafikken som går forbi. Skyene er vi mye nærmere. Vi får et annet perspektiv på dem. Ser på dem også med et skråblikk og et vidsyn man sjelden opplever i så «urbane strøk» som her. Blir nesten en skyekspert. Beundrer makrellskyer, cummulusskyer, marmorskyer, godværsskyer, uværsskyer og blå himmel. Det er godt å sitte sånn, med masse åpen himmel rundt seg, med en varm kaffekopp. Kjenne på tilværelsens utholdelige letthet.

Men det var disse fruene osv. da. Glemmer meg helt bort her. Jo, nylig befant jeg meg i en situasjon der mine gjøremål utendørs var utført og jeg trakk innendørs. Kvinnen ville se litt på ettermiddags-tv. Der satt jeg i den røde sofaen. Programmet hun valgte var Svenske Hollywood-fruer. Jeg begynte å vri meg i sofaen. Prøvde finne fram noe lesestoff. Prøvde se litt ut av vinduet. Ikke noe nyttet. Kjente jeg ble mer og mer påvirket. Det var rett før jeg begynte å følge med på programmet selv.

Så en framtid komme meg i møte. En framtid der jeg ikke lenger skrev innlegg i Fædrelandsvennen, men opprettet en egen blogg. En rosablogg. Panikken var i ferd med å ta meg. Noe måtte skje. Kvinnen gløttet stadig bort på meg. Det var da det å ha delt hus i over 40 år nok en gang viste hvordan man vokser inn i hverandres hoder. Leser hverandres tanker. Det kom fra henne, nærmest som en henslengt bemerkning: «Du kan jo bare ta deg en tur på motorsykkelen». «Tenkte i grunnen akkurat på det samme», svarte jeg, og var ute av døra nesten før setningen var uttalt.

Det var bare herlig å kjenne 1200 kubikk og over 100 hestekrefter våkne til liv under meg. Jeg ble nesten litt rørt. Kjente en liten tåre i øyekroken da jeg kjørte nedover bakkene, men det var selvfølgelig på grunn av vinden. Jeg er jo en Mann ... Første del av turen ble kort. Måtte innom en god bekjent på Grovane, litt nord for sentrum. Godt å ha litt manneprat over en kaffekopp. Videre og inn på smale svingete asfaltveier gjennom skogen. Selv om man er Mann, må man ha litt rytme og smidighet i kroppen. I hvert fall når man kjører motorsykkel.

Ny stopp hos en annen god bekjent på Erkleiv. Omgitt av mye nostalgi i form av nydelig restaurerte gamle engelske motorsykler. Fikk meg til å minnes oppveksten min, sittende på tanken til min fars Ariel motorsykkel. Var jeg heldig, fikk jeg holde på speedhåndtaket, bare jeg ikke vred på det. Samtalen ble lang og lun og god. Det begynte å skumre før hjemveien startet. Som den villmarkens mann jeg jo egentlig er, så fikk jeg selvfølgelig ikke skogskjelven.

Nyhetsoppslagene om ulven som frekventerte nærområdene våre var ikke i mine tanker. Det var ikke derfor jeg la beina opp på salen bakover og stadig holdt øye med skogbrynet langs veien. Man må jo strekke ut litt underveis. Da jeg nådde gatebelysningen, hadde jeg gjenfunnet min manndoms kraft.

Testosteronnivået var tilbake til et nivå jeg kunne leve med. Da jeg kom hjem, var jeg atter på høyde med situasjonen. «Ja, Kvinne ... har du kaffen klar? Svaret kom kort og konsist: «Hvis du vil ha kaffe, får du sette den på selv». «Men bær ut søpla først». Ja, ja, sånn går nå dagene ...

Les flere innlegg fra Øyvind Andersen her