Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Thomas og jeg

Min gode venn Thomas er sanger. En sanger velsignet med en stemme som fyller publikum så vel som konsertsal og treffer deg som en slegge.

En slegge av fløyel. At han er flott og kjekk fyr er selvsagt ingen ulempe, men Thomas kunne sunget fra en mørklagt scene til en nattsvart konsertsal, og likevel fått deg til å gråte.

Det er ikke så ofte vi treffes nå for tiden, men jeg svingte innom byggevarehandelen han jobber på her om dagen for en prat. Det ble ikke noe klem denne gangen dessverre, og selv om jeg ikke er en klemmer, savner jeg Thomas sine bjørne-favntak. Og unike – akkurat som Thomas selv og sangen hans.

Vi er ikke akkurat to dråper vann, Thomas og jeg. Vel, vi er tettbygde og mørke begge to, men der stopper vel også likheten tror jeg. Thomas er en stille fyr. Det er ikke jeg. Vi møttes på treningssenteret, og ble etter hvert treningsvenner. Vi har hatt mang en god økt sammen og han er så stille noen ganger, at det hender jeg må se meg rundt for å se om han er der. En kan vel trygt si at jeg ikke akkurat må ta smertestillende pga. skravlinga hans. Vi er vel så forskjellige som to karer kan bli, men vi har en gjensidig respekt og ler godt av og med hverandre, og trives i hverandres selskap.

Thomas Isaksen på scenen. Foto: Privat

Etter alle «lenge-side-sist»-frasene ble vi stående og diskutere dette med å være en formidler, det være seg av musikk, bilder, tekst, eller som trener/lærer. Thomas er vant med fullpakkede saler, men i disse tider med smittevern er det færre i publikum enn det han er vant til.

«Hvordan opplever du det? Ser du publikum fra scenen?», spør jeg. «Blir du ikke blendet av lyset?» «Nja», sier Thomas, «jeg ser gjerne de første radene, men det er jo tilbakemeldingen fra salen, trøkket, som en merker det på. Det er stor forskjell på 50 og flere hundre, og en kjenner det når det er færre i salen. Pussig, kanskje, men en merker det, altså. Og så er det jo applausen, tilbakemeldingen fra salen, selvsagt. Trøkket fra publikum er en drivkraft, og den blir litt borte når det er færre i salen. Men uansett skal de som har kommet får den beste opplevelsen jeg kan gi dem. Det vet jo du, som driver med så mye rart selv», legger han til med Thomas-glimtet i øyet.

Nå må jeg ile til å si at jeg er ingen sanger. Jeg står ikke på en scene som Thomas, men jeg er en formidler jeg også. Thomas formidler gjennom sangen sin, jeg har andre arenaer. Min scene er håndballhallen, treningssenteret, gruppetimene mine, tekstene jeg skriver og farsrollen.

Når jeg har ti tiåringer foran meg som skal lære håndball, er jeg trener og skal formidle, lære bort noe. På treningssenteret forventer medlemmene at jeg faktisk har gode råd og formidler treningsbudskap til å stole på, gode svar på alle tenkelige spørsmål, at jeg lager treningsopplegg tilpasset akkurat «deg».

Verken Thomas eller jeg er herre over hva og hvordan «budskapet» vårt blir tatt imot, men det som teller er at vi gjør vårt beste. «Jammen, jeg gjør så godt jeg kan», sier jeg til min bedre ¾ når uværet bygger seg opp. For til syvende og sist er det det handler det om. Å gjøre sitt beste. Hver gang. Enten det er sang, treningskonsept, en langbue, eller tekst. Hvert enkelt produkt, hver eneste formidling må behandles unikt.

Hvordan det blir tatt imot er en annen sak. Det er jeg ikke herre over. Tekster og innlegg blir lest på forskjellig måte, og jeg har mer enn en gang blitt forundret over tilbakemeldingene jeg får. «Liker» og «ikke liker» er én ting, men jeg ser at det leses og forstås forskjellig fra person til person. Derfor er det like spennende hver gang en tekst publiseres, når Thomas framfører en sang, jeg leverer fra meg et treningsopplegg, har håndballtreninger eller gruppetimer.

Thomas og jeg er enige om at en kan ikke levere fra seg dårlige «produkter». Kjetil André Aamodt sier det i boka si, «Den neste er den beste». Det er veien til målet, altså forberedelsene, som definerer resultatet, og den dagen spenningen og «usikkerheten», nervøsiteten og opprømtheten er borte, så har formidleren mistet noe. Lytteren, betrakteren, kunden fortjener det beste. Alltid!

Og, nei da, alt blir slettes ikke perfekt. Selvsagt bommer jeg av og til. Det er ikke alltid jeg formidler godt. Kunden vil forandre på treningsopplegg, gode råd ble dyre i stedet for gode, håndballtreningen blir bare rot, og «alle» misforstår intensjonene i en tekst jeg har skrevet. Eller humoren. Og buer knekker.

Det kan handle om gode eller dårlige dager, og det har vel hendt at jeg gjerne skulle tatt en «Trump», og forsøkt å benåde meg selv. Men slik er jo ikke verden. Det går ikke alltid som man vil, og man blir ikke alltid forstått eller blir mottatt som man ønsker.

Thomas og jeg står på hver vår scene. Det beste vi kan håpe på er at noen faktisk mener noe om det vi leverer fra oss. Motsatsen er likegyldighet, og det er det verste. Det vi ønsker begge to er at vi formidler godt, gjør vårt beste. Det er det vi streber etter. Og det vil helst gå bra.

Så lenge vi gjør vårt beste. Hver gang. Thomas og jeg.

Les flere innlegg av Kjell Moan her