Før mi kåm så langt som te kafeen så hadde mi jo ettetrykkelig fått beskjed om åssen mi måtte te oss. Det bjønte som regel heime i ganga før mi satt oss i bilen. Heile bilturen frå Brandehei ner te Jannicken bar egentlig preg a den eine instruksen ette den andre.
Sjøl så tykte æ ikkje deia reglane va så vanskelige å følle, det skolle bare mangle følte æ. Merete derimod va a ei heilt ann oppfatning. Ho va litt som ei kasse med kaniner ho. Så mi visste aldri heilt å som konne kåmme te å skje. Mamma va jo mest redd for at mi skolle skjemme ho ud, at folk skolle tru at ikkje ongane hosses oppførte sæ «ånkli» blant folk. Då konne det fort bli snakk i bygda…ajajaj.
Ho hadde forskjellige måde å hålle oss i sjakk på. Det kåm litt an på å henne mi va henne. Hvis mi va på kafe f.eks, så va «blikket» et harli effektivt virkemiddel. Ho konne sette i dæ et blikk som te å med Clint Eastwood hadde vært misunnelig på. Hvis ho i tillegg bøyde sæ ner å prekte igjennom tennane så visste du at nå konne det være at ikkje mi fekk is.
Ein ann måde va å gje oss et dunk i beinet under bordet. Det va så du kvakk te. Merete knekte den koden rimelig kjapt, så denslags måtte ho slutte med. «Aaaaoooo, ikkje spark mæ, mamma» konne ho finne på å seie såpass høgt at heile kafeen konne høre det.
Nå for tia så drive foreldrane å forhandle med bånnane sine, det seies i noen lærde kretser at det æ sånn du burde jårr det. Ein ting kan æ bare sei, Signe Røinås dreiv ikkje med denslags. Her gjalt det «stram line», kort å presist, å meget målretta. Egentlig litt rart at ikkje militæret plokka ho opp, æ æ temmelig sikkår på at ho konne ha stirra ein bataljon i kne heilt aleine.
Meget effektivt må æ sei mæ enig i, det funka på mine bånn øu det .
Dagens småbånnsforeldre må tydeligvis ha fryktelig møe bære tid enn før i tia.
Heime va det litt annsleis. Der konne mi (altså dei tri minste) finne på å bli grinete å trassig. Å bli sendt på rommet va egentlig ganske vanlig…for noen jaffal. Det funka ikkje på Tommy det, han trivdes best aleine på rommet, va mest som ferie å reine for han det.
Hvis du he to-tri bånn som grine å trasse om kapp, så æ gode råd dyre. Det va då historien om Furte-Guri blei lagt fram.
Furte-Guri budde ude i skauen. Ho elska bånn som grein, så så fort ho hørte ein onge som grein, så kåm ho styrtans te for å hjelpe di å grine. Ho hylte å skreig noe aldeles forferdelig. Ho va fæl å se te øu. Det va mor te mamma som hadde skrøymt mamma å di med Furte-Guri fus, å nå va det mi som stod for tur.
Når mamma va liden så så ho føre sæ at Furte-Guri kåm rennans nerøve skauen på ski, bare med ein staur å støtte sæ te. Skaut å skjørt hadde ho øu. Å ho ulte å skreig noe aldeles grusomt oppi lia.
Sjøl så hadde æ et annt syn på ho. Æ så øu skautet å skjørtet, men i mitt bilde så hadde ho ei strikkekofte som va altfor svær. Sånnei som hang nerøve kneane å slang. Æ så ho ikkje på ski æ, men krågbøyg imellom lyng å kratt oppi heia bag huset. Ho skreig nok lige fælt som for mamma å dei, men ho hadde ikkje ski…ette det æ konne skimte jaffal.
HØR! seie mamma….NÅ KJÆME HO! Æ kan høre ho oppi heia! Nå kjæme Furte-Guri!
Det blei bråstopp på grininga. Det funka hver einaste gång. det va bare å få kvælt den siste hiksten i ein fart. Å det te tross for at mi hadde aldri sett ho, bare «drøymt» om ho. At mamma løy, tenkte mi aldri på ei gång.
Sagnet om Furte-Guri tykke æ folk skolle ta i brug igjen, møe meire effektivt enn «nå ter æ pædden ifrå dæ». Du vett jo at du gje an tebage igjen, for du årke jo ikkje alle deia forhandlingane i lengda.
