Klemming i koronaens tid

Selv om jeg ikke er en kronisk klemmer, lider jeg litt nå.

Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

«Halloi», kom det over gata. Jeg kvakk litt, for han snakket høyt – nærmest ropte. Ja, på behørig avstand, må vite. «Hvordan går det med deg? Hvordan går det med dere?» Han sirklet rundt seg selv og skravlet i vei om seg og sitt og vær og vind. «Jo da», det går fint med oss. Godt med litt kvalitetstid med familien», fikk jeg presset inn i ordflommen.

Jeg vet ikke om han fikk det med seg, for han durte på med sitt. Skikkelig pratesyk var han, og veldig urolig der han sto. På godt hold, for det er en skikkelig kar dette her. Jeg tror ikke jeg fikk med meg halvparten av alt han i sin uro fikk presset ut av seg, for jeg var fullstendig fascinert av den normalt sindige og digre fyren som steppet rundt foran meg som en bjørn på sirkus. Vel, ikke akkurat piruetter og slikt, men søren meg ikke langt unna.

For han er en «Klemmer». Han elsker å klemme sine venner og er en riktig så bamsete type. Hyggelig, raus, allsidig, intelligent sosial og glad i folk. Og Klemmerne lider nå. De også, og som oss andre tar han de grepene vi er pålagt og holder god avstand til de han møter. Med hjemmekontor, sykepleierkone og voksne barn som har flyttet hjemmefra er det lange dager for en Klemmer som ham.

Ikke det at jeg vil det så ofte egentlig, klemme andre folk, altså, men akkurat «Bamsefar» som jeg møtte nå har gode klemmer. De er ikke verken påtatt eller påtrengende. De er gode og fulle av kameratskap som gir energi til både Klemmeren og den klemte. Og det følger alltid med en hyggelig prat, så dette er rene kinderegget. Men ikke nå, i koronaens tid.

Selv er jeg ikke så klemmete av meg, men jammen er det rart med det når det er sånn som nå. For nå får jeg ikke klemme om jeg aldri så mye vil, annet enn kona, da. Ja, og barna, selvsagt. Heldigvis.

Og selv om jeg ikke er en kronisk klemmer, så lider jeg litt der jeg står jeg også. Mest for at nå er det ikke tiden for klemmer. Vi er vel ikke det mest klemmete folkeslaget her nord akkurat, men nå er ikke engang kameratslige klapp på skuldra eller håndtrykk «innafor». All kontakt skal skje på minst to meters hold.

Det er rart med det, men innimellom skjønner en hva «Evig eies kun det tapte» betyr. En må liksom miste noe for å savne det.

Men rett skal være rett. Nå er det mange jeg slipper å klemme på også – det er nå enda noe. Jeg gleder meg nå likevel til vi kan oppføre oss normalt igjen. Jeg vil heller få en ubekvem klem enn å ikke få noen klemmer i det hele tatt, og jeg gleder meg til jeg kan dulte og erte på kompisene mine igjen. Og jammen skal jeg klemme litt ekstra på dem jeg er glad i når tiden kommer.

I mellomtida får jeg klemme litt på kona, og det vel egentlig ikke det verste det heller. Kanskje det gir energi til oss begge.

Og fører til en hyggelig prat. Eller no’ ...

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Koronaviruset
  2. Kjell Moan