Dragen min og jeg

Lukk øynene. Dra til ditt barndomsparadis.

Publisert: Publisert:

Forfatter Anette Moe (38) fra Øvrebø besøkte nylig gården i Laudal der hun tilbrakte en del tid i oppveksten. Selv om den nå er jevnet med jorda, ble hun inspirert til å skrive teksten du kan lese under. Foto: Frode Vestgarden

Brukergenerert innhold

  • Anette Moe

Jeg befinner meg i mitt barndomsparadis. Jeg lukker øynene. Jeg står midt i huset. Den gamle gården som omringes av mektige fjell og bruset fra den strie elva nedenfor. Et hus så fullt av historie og liv. En fornemmelse av svunne tider. Skinnet fra brennende stearinlys. Spraking fra veden i kakkelovnen. Lyden av en sliten rokk som spinner tråd av ull inne i den vesle stua. Lyden av ei øks som kløyver ved nede i den kalde murkjelleren. Det arbeides hardt fra tidlig morgen til kveld.

Jeg åpner øynene. Huset har ingen vegger lenger, ingen golv, ingen tak. Bare låven står igjen. Falleferdig og sliten. Det finnes kun noen steiner fra grunnmuren som vitner om der huset en gang sto. Nå er det er borte. I hvert fall fysisk, men det finnes fortsatt i hjertet mitt. I minnene. Det blir aldri helt borte. Ikke så lenge jeg husker.

Jeg lukker øynene igjen. Det er en varm julidag. Sola kiler ertende på ei fregnete nese. Jeg danser bortover jordet. Føttene berører knapt bakken. Gresset rekker helt opp til de blå og oppskrapet knærne. Sommerknær. Latteren bølger i lufta. Bak meg, høyt oppe på den blå himmelen, svever en drage. En drage i alle regnbuens farger. Frynsene under den danser i vinden.

Vi to er ett. Dragen og jeg. Vi er frie. Svever høyt. Over grønne enger, over elver, over hustak små som dominobrikker. En kjærkommen barndomsfølelse jeg så gjerne skulle holdt fast i. Ettersom årene går, glir følelsen lenger og lenger bort. Den svinner hen, akkurat som gården som en gang sto der, så stolt og rank. Men når jeg drar til steder som har en spesiell plass i barndomsminnet, enten i sinnet eller fysisk, svever dragen fortsatt høyt på himmelen. Den var der hele tiden. Det er bare du som har glemt den.

Du har glemt følelsen av å løpe barbeint i duggvått gress. Du har glemt hvor leken sola er. Du har glemt hvor deilig det er å ligge i en blomstereng sammen med bestevennen din og finne enhjørninger og krokodiller i skyene. Du har glemt å vende blikket opp. Du har glemt å fly.

Lukk øynene. Dra til ditt barndomsparadis. Kan du se dragen vinke oppe blant enhjørningene og krokodillene?

Les flere innlegg av Anette Moe her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Anette Moe