Nå har jeg vært på Stange. Stange i Innlandet. Det er langt unna det, for en som på det jevne har en aksjonsradius på maks åtte mil. Mitt normale nedslagsfelt, med Arendal i sentrum, er Kristiansand, Åmli, Kragerø. Ikke det at jeg er en heimføing, for jeg liker å være på tur innimellom.
Det vil si, jeg synes selve reisingen er pyton. Det som er fint, er å komme fram dit man skal. Reisetid er dødtid. Med mindre jeg kan lese i ro og fred, men likevel. Jeg er ikke flink til å sitte stille. Det er noe som dør noe inni meg på flyplasser. Heldigvis er jeg alltid med meg min bedre 3/4 på flyplasser, og hun har stålkontroll. Eller, når sant skal sies, er det jeg som er med henne.
Nå har jeg altså vært på reise igjen. På seminar. Ja, ikke sånn «bo-på-hotell-og-bare-å-sitte-å-glede-seg-til-lunsj-seminar», men et frivillig seminar om noe som virkelig interesserer meg. Og denne gangen skulle jeg bidra selv også. Ikke var vi så mange heller, noe som passer meg fint – introvert som jeg er.
Vi var kun to deltakere. Norges beste buemaker og jeg.
Og før andre buemakere blir dødelig fornærmet, holder jeg på påstanden om at Eirik Diserud er landets beste på langbuer og flatbuer. Verdensrekordholder er han også, med et pilskudd på 395.8 m med en engelsk langbue av ett stykke tre (altså heltre, ikke laminat). En jypling på bare 30 år i livet, men en håndverker av dimensjoner.
Sjelden (aldri) har jeg gledet meg så mye til et seminar som denne helga. Når man får privatundervisning av den beste, er det bare å ta bomullen ut av øra og putte den i kjeften. Siden Eirik er ener på buemaking, så lærte jeg mye. Noe av å se på ham, noe ved å lage en bue under hans kyndige veiledning. Sånn sett var det også fint å få bekreftet at jeg kan mye, men det er alltid, alltid, noe (mye) å lære.
Det fine med dette seminaret var også at vi delte på det. Eirik strever med motivasjonen for trening, og like raskt som en kolibris vingeslag var rollene snudd på hodet. I kofferten hadde jeg med en treningsbenk og litt annet snadder. I tillegg til glassperler og annet juggel selvsagt, som jeg tok med for sikkerhets skyld. En vet jo aldri, men her langt inne i innlandet tenkte jeg det var best å være forberedt på det meste hvis (når) lokalbefolkningen flokket seg rundt bilen.
Eirik og jeg ble venner i rakettfart. Ikke så rart, for han er som snytt ut av nesa på meg.
Han er akkurat slik jeg var på hans alder. Bare mer reflektert (han altså). Det er ikke galt å si at han er en gammel rampegutt som har fått orden på livet. Men tunga på vektskåla for meg er at han er smart nok til å reflektere grundig over livets utfordringer. Han er også lik meg på den måten at har han fått respekt for noen, noe som sitter langt inne hos oss begge, så er han villig til å lytte. Egentlig var dette ei helg som kunne bydd på store utfordringer når verdens desidert mest rastløse, utålmodige apekatter skulle lære og lære bort. Men når vennskapet er solid og fundamentert på bunnsolid gjensidig respekt, vil det helst gå bra.
Helgens utbytte ble akkurat slik det skulle. Jeg fikk laget en super bue av barlind, og reiste i tillegg hjem med to buer signert av mesteren selv. «Du er jo så gla’ ti’ flatbuer, og denne flatbuen ta’ alm har je skutt 350 meter med. Hvis du vil ha den, så er den din.» Vel … jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er ikke idiot heller. Eller som en gammel kollega sa en gang: «Døh, jeg er ikke født iddiot jeg, altså».
Selvfølgelig sier man ja takk til en håndlaget bue av en mester i faget, og som ikke det var nok, fikk jeg i tillegg med meg en nydelig laminert langbue av gullregn og alm. Eirik fikk treningsutstyr som han kan bruke hjemme de ukene han har ungene, og grundig gjennomgang av et spesialtilpasset treningsprogram for ham, for boksing og bueskyting (han trekker hinsides tunge buer, og vil gjerne trekke enda tyngre). Jeg tok i alle fall med meg tre fine buer hjem, og mye ny kunnskap. Eirik sier selv han fikk treningsgleden tilbake og er støl på steder han ikke visste eksisterte.
Nå gleder jeg meg til sommeren, når vi skal trekke tunge buer utendørs igjen. Har han fulgt opplegget, skal han kunne trekke enda tyngre buer enn før, og kunne stå enda bedre i bokseringen. Men det må han fikse selv. Akkurat slik jeg skal hjem og gyve løs på nye buer med et større og bedre repertoar.
Jeg var på et seminar en gang, hvor en av deltakerne var der for å «kaste glans» over oss andre. «Jeg er ferdig utlært jeg, men kan vel alltid bidra med noe til dere andre», sa hun med jevne mellomrom. Nå var jeg passe irritert på vedkommende fra før, og kanskje en smule «lite åpen», men sannelig er det sant som det er sagt:
Når du tror du er ferdig utlært, så du ikke utlært, men ferdig.