Jammen kan man drive med mye rart. Selv har jeg i to år dyrket min «nye» hobby – buemaking. Jeg har altså blitt en hobby-buemaker. Uten å gå noe nærmere inn på akkurat det, skal jeg likevel røpe at her om dagen tikket det inn en melding fra selveste NRK, som ville lage en reportasje.

Pulsen skvatt himmelhøyt må jeg innrømme, og jeg ønsket et øyeblikk at min velfungerende pacemaker også hadde en øvre grense for å regulere hjerterytmen. Likevel overlevde jeg øyeblikket og fikk svart at selvfølgelig er de velkommen. Pulsen hakket seg gjennom samtalen da både lokale nyheter og Norge Rundt ble nevnt, og særlig utsikten til det siste fikk meg til å flire for meg selv.

«Det er jo bare raringene» som kommer på Norge Rundt», tenkte jeg. Og stikker jeg fingeren i jorda, er det ikke vanskelig å se at dette er «en smule» sært. Vel, uansett ble det en hyggelig formiddag med Espen Bierud fra NRK, og jeg håper jeg fikk formidlet det viktigste: Min begeistring for å skape, mestre det gamle håndverket, og hvor glad jeg er for å ha funnet en givende hobby. Tv-innslaget kan du se her, 8.49 ut i sendinga. Radioinnslaget kan du høre her, 1.34 ut i sendinga.

En av flere fine bieffekter med å være buemaker er at jeg er blitt bueskytter også. Det skulle bare mangle, ettersom jeg ikke kan gi fra meg en bue uten å forsikre meg om at den ikke knekker, men det er nå rart med det. Siden jeg lager såkalte historiske buer av heltre, har jeg også valgt å bli en del av miljøet rundt dette.

Sist helg var det norgesmesterskap igjen. Denne gangen NM i presisjonsskyting utendørs.

Jeg deltok på mitt første NM i mars (innendørs), og var da kald som en gammel jomfru på is. Da hadde jeg ingenting å bevise eller leve opp til, og var mest av alt spent på miljøet. Denne gangen var det litt annerledes.

Med fullastet bil og kursen mot Hønefoss var jeg litt urolig. Bilen var stappa med to langhårede, skjeggete karer, buer, piler, campingutstyr og meg. Fremdeles en rookie, men likevel ikke helt nybegynner lenger. Ikke det at jeg hadde så mye å bevise nå heller, forresten. En hederlig 15. plass (av 50) er ikke så mye å leve opp eller forsvare, men nå hadde jeg forventninger til meg selv.

Blant 66 deltakere var målet i hvert fall komme blant de 20 beste. Oppkjøringen var solid planlagt og hadde fungert sånn tålelig bra. Bare forpurret grundig av aktive unger (og en bedre ¾) som skal kjøres i hytt og vær. Ja, min bedre ¾ kjører jo selv, men familielogistikken er en kabal som er nitid lagt (av min bedre ¾) og involverer både transportoppdrag og rollen som haukende far på sidelinja. Og full jobb, drift av treningssenter, hus og hage.

NM var en opplevelse jeg sjelden kommer til å glemme. Mest av alt lærte jeg mye, og vet hvor jeg skal forbedre meg. Langskytingen på 50 m var en katastrofe, og jeg var veldig skuffet etter den. Lærdommen er ganske enkel: Øv på teknikk og skyt mer. Jeg kommer også til å gå opp i buestyrke fra 80 til 90 pund på blinkbuen min. Akkurat det får jeg hjelp til av Norges beste buemaker på buer av heltre, min gode venn Eirik. En jypling på 29 som har laget buer i 16 år, og som gjerne deler kunnskapen sin.

Vi har i grunnen et sabla greit opplegg. Han hjelper meg med buer, jeg hjelper ham med trening.

Grei skuring og en ordning som er nyttig for oss begge. Ikke det at han trenger så mye hjelp, men det må være balanse i et vennskap. Jeg melker ham for kunnskap om buer, og viser noen øvelser han ikke kjenner og setter sammen et strukturert treningsprogram for bueskyting, så han kan trekke enda tyngre buer enn han gjør.

Noen vil vel le av det, for han er antakelig den som trekker de tyngste buene i kongeriket, men en treningsvillig 29-åring som «vil mer» er en gøyal «kunde» å veilede videre til nye (og tyngre) høyder. Og bare for å sammenligne (litt teknisk her nå): De gamle engelske krigsbuene var antakelig mellom 70 og 160 pund. Det vil si den kraften som trengs for å trekke en bue 30 tommer. En vanlig bue for en utrenet mann vil være grei på 28-35 pund.

Min maks har jeg målt til 115 pund (52.2 kg), noe som i all beskjedenhet er «ganske bra». Eirik trekker opp mot 170 pund i dag og har verdensrekorden på lengde med en engelsk langbue av heltre, på hele 395,8 meter. Målet hans er å bikke 400, og kan jeg hjelpe ham med det, er det utsøkt glede. Det er nettopp slik et vennskap skal fungere. Klø hverandre på ryggen, hjelpe, og stille opp for hverandre.

Om et par uker det NM i lengdeskyting. Der stiller både Eirik og jeg, men han har både buer og styrke som jeg ikke har. Likevel gleder jeg meg vilt med min115 punds krigsbue av alm laminert med eik. Piler låner jeg av ham og skal nok klare å spytte piler bortimot 300 m (håper jeg). Uansett kommer jeg garantert til å glede meg like mye, om ikke mer, over hans prestasjoner som mine (slik venner skal).

Jeg skal gjøre så godt jeg kan ut ifra mine forutsetninger, og står gudene oss bi, er buen Eirik skal lage til meg ferdig akkurat til NM.

Da vet jeg at jeg også kan skyte opp imot 350 m. Og det med en bue spesialsydd til meg av kongens beste mann. Men pytt, rekker han ikke det, stiller jeg med det jeg har. Selv om min bue ikke er av de kraftigste, er det en god bue som skal gå langt den også.

Jo da, det ble en hederlig 20. plass denne gangen. Men det fikk meg til å undre litt. Det motsatte ville vel vært en uhederlig 20. plass? At man har jukset? Men ville man brukt det om en 20. plass? Mmnnei. Det brukes vel heller om gode plasseringer. Men hva er da vitsen med å kalle en dårlig plassering hederlig? «Hederlig» er vel egentlig bare en måte å trøste seg selv på.

Tenker vi sier at jeg havnet på en delt 20. plass, jeg. Verken mer eller mindre.

Jyplingen vant, forresten. Stolt av ham for det.