Ineffektivitet og mistillit koster

Etter å ha eid en leilighet i USA i noen år, synger jeg det norske byråkratiets pris.

Publisert: Publisert:

Næringslivslederen og tidligere politiker John Gordon Bernander (62) fra Kristiansand har skrevet denne teksten. Foto: Jim Rune Bjorvand

Brukergenerert innhold

  • John G. Bernander

I USA opererer lokale myndigheter på fjærpennstadiet målt opp mot våre systemer for søknader, godkjennelser og kontroll. For ikke å snakke om Altinn. Når eiendommen nå skal selges, ser jeg også hvordan usikkerhet, mistillit og ineffektivitet ender opp i unødige og svære transaksjonskostnader.

Et par eksempler illustrerer hvordan systemene er preget av mistillit og unødvendige kontrollsystemer. For et par år siden var det dags for å skifte varmtvannsberederen. Hos oss er det gjort i en håndvending, men ikke i Amerika. Først må du finne en rørlegger, så må du sjekke om den du har funnet er sertifisert og autorisert i akkurat din kommune. Hvis ikke må han autoriseres i en egen søknadsprosess. Det koster tid og penger. Deretter må rørleggerfirmaet søke om å få installere akkurat den standardberederen, som du trenger. Det koster 150–200 dollar, og tar noen dager.

Dette innlegget ble først publisert her

Nå kan jobben gjøres, men nei, rørleggeren slipper ikke inn i bygget uten å dokumentere, at han har riktig og tilstrekkelig ansvarsforsikring. Så gikk det en dag til. Jobben blir gjort. Vi har igjen varmt vann, og alt er på stell. Men, nei! Vi reiser hjem, og 4-5 uker etter får vi brev fra kommunen. Vi er ilagt straffegebyr på 100 dollar. Vi skulle på fastsatt skjema ha bedt bygningsmyndigheten om å komme på inspeksjon for å kvittere ut at installasjonen var gjort forskriftsmessig, og selvsagt skulle søknaden være vedlagt en sjekk på 150 dollar. Bare i ulike gebyrer og plunder og heft, har vi da betalt omtrent halvparten av hva berederen ville ha kostet i Norge.

Nå har president Trump lagt ned innreiseforbud for europeere. Og om vi skulle ha sluppet inn, ville det ventet oppimot to uker karantene på hjemveien. På samme måte, som Norge la ned forbud om å dra på hytta la fylkesmyndigheten i Palm Beach lenge ned forbud mot korttidsutleie, og da det ble opphevet var sameiestyret raske på å vedtektsfeste midlertidig forbud mot det samme. De fastboende trakk stigen opp etter seg. Her skulle ingen fremmede komme inn, og snowbirds fra Canada og Norden fikk holde seg hjemme, og vær så god betale sin del av felleskostnader og tilleggskostnader for koronatiltak og ekstra betjening i inngangene for å holde uvedkommende og mulige leietakere ute.

Nå selger vi. I Amerika må det nærmest som prinsipp to meglere til. En for kjøper og en for selger. Det er vanlig med seks prosent meglerhonorar fordelt likt mellom disse. Har de klientens beste for øye, eller forblindes de av felles interesse i transaksjonen? Jeg undres litt på det. Men megleren kan ikke forestå oppgjør, som hos oss. Det må en egen settlement agent forestå. Det skal selvsagt også betales.

Det er ikke et grunnboksystem og eiendomsregister, som har samme troverdighet som vårt. Det må gjøres en egen title search, og det koster nye penger. Heller ikke det er nok for å skape trygghet for at selger har rett til å overdra eiendomsretten til kjøper. Selger må ta ut en særskilt forsikring, for det tilfelle at selgeren, advokaten og meglerne skulle ha oversett eller glemt noe. Bare denne forsikringen kommer på 2000-3000 dollar, og er alene et symbol på hvordan mistillit og skepsis til myndigheter, registre og folk har en pris.

Snart er årene som selveier i Amerika over. Det har gitt både gleder, erfaringer, frustrasjoner og læring. Ett har jeg i alle fall lært, jeg synger det norske byråkratiets pris.

Les flere innlegg av John G. Bernander her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. USA
  2. Blogg
  3. John G. Bernander