Av å te så fekk æ lov te å ligge øve hos ein kompis. Det va alltid stas tykte æ. Når æ va liden, så holdt med ei nått, for æ pleide som regel å lengte heim hvis det blei meir enn ei nått.

Å ligge øve hos Vidar å dei va spesielt stas, då konne mi bruge kjellerstua å sove i. Då konne mi finne på å slå a lyset sånn at det blei begmørkt, så famla mi rondt i mørket heilt te at mi ikkje tårte meir. Mæ å Vidar va uadskillige på den tia. Å ha ein kompis som Vidar håbe æ alle fær oppleve, det å ha noen å stole på udenfor famelien æ noe fundamentalt i einhver oppvekst tru æ.

Her he æ muligens just lagt skylla for noe på Merete. Foto Privat

Å ligge øve hos Vidar va mest som å være heime. Astrid, mammaen te Vidar likte æ spesielt godt. Oskar va pappaen te Vidar, han va spennans. Han hadde et eget verksted i kjelleren. Æ hadde aldri sett et sånt rom før. At det va milliarder a spennans verksted duppeditter æ æ sikkår på.

Når Astrid smørte oss noen bede, så va æ av å te litt skeptisk. Ho hadde ikkje alltid det samme pålegget som mi hadde heime. Ho sa det va det samme, men møe a det hadde ei ann innpakning, å virka ikkje truverdig tykte æ. Ho hadde rett, men ein blå å kvid boks med makrell i tomat virka mistenksomt for mæ jaffal..

På toppen a trappa opp te stua deirås hang det ein inneramma gedigen edderkåpp. Æ tru det va ein a Vidar sine eldre brødre som hadde dradd med sæ denna heim ifrå sjøen. Æ føyg alltid litt kjapt forbi den. Han va større enn haue mitt, å lå på bomull inne der. Æ tru aldri æ tårte å ta på ramma eigång.

Gitarkurs hos Olav Strandberg. Foto Privat

Ette hvert som ein blei eldre, så lengta æ mindre heim, å då va det greit å ligge vekke fleira nette. Detta va på den tia det yrte a liv i sentrum i heljane. Mi fekk jo selvfølgelig ikkje lov te å ner der, men dø å pine å spennans det va når mi sneig oss ner.

Som regel så va det ikkje så lenge mi va der a gånga. Æ vett ikkje åssen ho fant ud a det, for detta va jo lenge før gps å mobilsporing fantes. Plutselig så mi bare den gule Mercedesen kåm på stive hjul inn i sentrum, å ud skvatt mamma. «Nå kåm di mor, Ingvald», alle visste hvem som kjørte den gule Mercedesen. Som regel så samla ho opp fleire enn bare mæ.

Dei andre kompisane mine som øu hadde snege sæ ud fekk påsatt sæ et hellår stramt blikk.

«Vett di mor at du æ her?», konne ho finne på å spør di om. Ho va aldri heilt ude a bilen. Ho sto i døra med et bein inni bilen å det andre på asfalten med ein arm på taket å den andre på døra. Dei som ikkje svarte ho på ein truverdig måde blei samla opp i Mercedesen å kjørt heim.

«Bare ring, så kjæme æ å hente dæ». Æ skolle være seint hos Chris på Hunsøya ein lørdaskvell. Nå blei det sånn at mæ å Chris sneig oss opp te sentrum. Det va då mi fekk ein aldeles glimrans ide. Mi hadde jo ikkje løst te å gå derifrå, å klokka nærma sæ fælt hentetid for min del.

Jepp! Alle svigermødres drøm… Foto Privat

Nå ska ikkje æ sei hvem Chis detta æ, ikkje ska æ sei åffår ein lokalavis han æ redaktør for hellår, for det ville være feil å jårr .

– Bare sei at mi æ heime hos mæ, å spør om du bare kan ligg øve, seie Chris.

Æ likte ideen. Nå ska du huske at detta va jo lenge før noen hadde mobiltelefon, dei få som hadde måtte bære di med sæ i Bergans bæremeis ellår montere di i baggasjerommet i bilen.

Rett på uttsia å kiosken te Reidar Dahl va der ein telefonkiosk. Mi følte det va strategisk best å bare benytte den, det va altfor tungvint å gå heilt heim te Chris å ringe, for så å gå heilt opp igjen te sentrum. Det va jo så møe mi konne gå glipp a kan du vede.

På denna tia så yrte det i sentrum, det va slettes ikkje uvanli at noen brøyd sæ inn te slakteren å «henta» grillmad hvis di blei soltne. Å ville du sjarmere ei frøken med ein bukett med nysprungne roser så va jo blomsterforretninga «rett der».

For oss så va jo detta som å se på innspelinga a ein ein Hollywoodfilm, egentli litt rart visst ikkje det bli laga noe om denna tia i Vennesla.

Iallefall, telefonen måtte taes. Æ stramma mæ opp å venta te det øyeblikket det va minst støy rondt mæ. Jøudå, mamma svarte telefonen. Lot mæ preke heilt færi. Det va noen syltønne forklaringer om åffår det va best for «heile universet» at æ burde ligge øve hos Chris. Innårst inne så tru æ ho måtte ha homra å lædd litt mens æ la fram argumentane mine. Chris stod på sia å nikka bekreftans heile tia. Detta gjenge veien, tenkte mi.

Just idet æ egentlig forventa et: «Ja, det kan du, oppfør dæ pænt», så brøyd ho igjennom argumentasjonen min å seie med ei meget stram å tydelig tone: «Å tid fekk Chris å dei telefonkiosk?!».

Neidå, det æ ikkje tri jenter som griller på ein lørdaskvell. Det er undertegnede, Kurt å Merete som jårr som at mi ikkje ska lure oss te sentrum litt seinåre. Foto Privat

Heile sagen min datt i tusen knas, æ visste jo ikkje at dei pibane som ein telefonkiosk gje på bjønnelsen a ein samtale va å høre hos mottageren..

«Altså nå ska du høre det at»…, bjønte æ å sei, men æ råkk ikkje sei meir før Mercedesen stod klin i kiosken med folle lys på oss. Chris blei øu kjørt heim den kvellen.

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her