Vi skiller bare sytti år. Han er syv og jeg er syttisyv. Vi er bestevenner, men til tider konkurrenter med glimt i øyet og engasjerte meningsavvikere. Vi tevler i kortspill, vrir på åtteren, svarteper eller vinn og forsvinn. Kanskje ludo, og er jeg på ertelaget, kan jeg med overlegg flytte brikken ei rute eller to for langt fram i spillet.
Og oppdages svindelen, ja, da er hundre og ett ute. Jeg får passet mitt påskrevet, en jukser blir avslørt. Jeg utsettes for å miste tillit, men så kan ordet som betyr så mye, et unnskyld, tine kulda, for så at strek blir satt og den velmenende morsomheten oppklart. Så kan vi fortsette tevlingen som bestevenner.
Jeg har gledet meg til dagen. Avtalt barnevakt. Jeg med hovedansvarsområde, hente og bringe. I tankene mine er barnebarnet klart med sekken på ryggen når jeg svinger bilen inn på tomta til avtalt tid. Men han er ikke der, ei heller er han hjemme. Mammaen finner ham på skolevenninnens adresse, i nabolaget. Han hadde ventet på meg, men ønsket et farvel med henne. Så da så.
Og så er vi klare. Men enda en gang blir han borte – en glemt beskjed, mon tro?
Så ser jeg ham komme heseblesende tilbake i retning bilen, fast bestemt mot baksetet og setet sitt. Han hadde glemt å gi henne gaven – en pusekatt i plast. Så er vi klar – vinker farvel til de som står igjen og ser etter oss. Også de vinker mot oss. Kjært og nært er vi på tur.
Passasjeren min er uvanlig stille den første strekningen. I mitt hode er han sliten. Lang dag på skolen. Jeg lar ham sitte i fred uten unødige spørsmål. Men så – uventet og brått bryter han stillheten.
– Hvordan ble du og bestemor kjærester?
Oi! Spørsmålet kommer formet fra frislupne tanker av undring og følbar viktighet i øyeblikket. Jeg aner bakgrunnen. Er egentlig ikke i tvil. Han er på nippet til å dele noe fint med meg, en hemmelig erkjennelse mellom bestevenner.
– Fortell, bestefar, fortsetter han.
Å dele minner fra seksti år tilbake i tid – ja, med glede, tenker jeg.
Vi passerer samtidig Shell på Fidjane, kjører veistrekningen med anleggsarbeid og ser åpningen av to nye store tunneler på E-39. En total annerledes europavei enn riksvei 40, da jeg var på hans alder. Svinger, smale strekk og humpete veier den gang, passet kanskje best med hest og kjerre. Tankene mine er brått tilbake til der min kjæreste og jeg var – aller første gang.
– Du skjønner, fortsetter jeg. Jeg hadde en kamerat, Trygve. Han hadde bil og jeg satt ofte på, som du gjør nå. En gang var vi på en kafé. Der kjøpte vi sjokolade, der kunne vi spise og der kunne vi høre på musikk, og der satt bestemor og ei venninne og koste seg. Og det var der jeg spurte om de hadde lyst til å være med oss på kjøretur. Og begge ville. I en blank sort bil var det at vi fire skulle på tur.
Jeg ser i speilet. Jeg møter blikket til barnebarnet mitt og opplever en fordypet deltakelse, som i en spennende voksenfilm.
– Så kjørte vi, fortsetter jeg. Trygve-sjåfør og venninna til bestemor i forsetet, og bestemor og bestefar i baksetet. I svingene hellet vi litt mot hverandre og i mørket tenkte jeg på å holde hånda hennes, og så gjorde jeg like godt det. Jeg holdt rundt fingrene hennes – og så klemte hun litt mine, kunne jeg kjenne. Så kjørte vi enda lengre, og jeg fikk lyst til å klemme henne. Så bøyde jeg meg mot bestemor, og klemte henne når ingen så oss i speilet.
– Slik var det at bestemor og bestefar ble kjærester. Nå vet du det.
Straks er vi hjemme hos bestemor. Turen har gått fort, og det er nå barnevakta begynner for alvor. Det vi to har sammen, forblir i bilen mellom oss. Kun hemmelige ansiktsuttrykk og gode blikk er lov å dele.