På linje med de velutdannede akademikerne fra «Livets harde skole» er Donald Trump en fascinerende fæl skikkelse. Og nå tenker han visst å lage sitt eget sosiale medium, Truth Social. Først tenkte jeg det var en skrivefeil. Så tenkte jeg det var et «genialt» ordspill. Trump … Truth … Og det er det kanskje, men det er noe som skurrer her. Det geniale blir i så fall temmelig ironisk, for den mannen er vel mest kjent for å ha et temmelig avslappet forhold til sannheten. I hvert fall i mine kretser.
Nå ser det altså ut til at han skal lage sin egen «Twitter» etter at han ble utestengt etter stormingen av Kongressen. Dette skal han ifølge Dagbladet gjøre i samarbeid med Selskapet Digital World, som ironisk nok advarer investorer om Trumps tidligere konkurser og forretningsblemmer. Forstå det den som kan og God bless America … Men det må jo være fantastisk å ha det sånn. Tenk bare. Når verden ikke ser ut som jeg vil den skal, bare forandrer jeg virkeligheten. Med nok penger og nok stemmekveg som følger deg, kan man kjøpe seg det meste. Bortsett fra sannheten. Selv om den fort blir borte den også når den alternative sannheten blir sagt mange nok ganger. Men en ting skal Donald ha. Han er ikke redd for å ta bladet fra munnen.
Den godeste Mr. Plump uttaler seg uredd i øst og vest og skal ha kred for å ha sine meningers mot. Flere kunne lære av han på akkurat det området. Særlig sørlendinger kanskje?
For hva er det man sier i Arendal? «E blei så sinna at e nesten sa det te han». Sånn sett foretrekker jeg nordlendinger. Der får du rene ord for pengene. Er du en hæstk... så kalles du det. Og så får du enten ta det til deg og gjøre noe med det, eller leve med det. Der og da. Nordlendingen bærer ikke nag. Han gir klar beskjed, og så er det ferdig med det. Hva slags tale man foretrekker, kommer nok også an på hvor du kommer fra, men personlig er jeg veldig tilhenger av «klar tale» og «klart språk». Det må ikke forveksles med at å det fylle en setning med banneord gjør budskapet bedre. Bare mer fargerikt. Dessuten høres det annerledes ut når det kommer fra en nordlending, enn om det skulle renne eder og galle ut av kjeften på en sørfra.
Nå sies det vel om sørlendingen at hvis du får en sørlending som venn så har du en venn for livet, men får du en sørlending som uvenn, får du aldri vite det.
Det kan i grunnen være greit. Å leve i lykkelig uvitenhet om naboens antipati er kanskje det beste. Noen påstår at sørlendingen er en dannet person med kontinental omgangsform som tar det for gitt at «motparten» skjønner hva han mener, altså leser mellom linjene. Mange sier sørlendingene er trege, men de er nå spontane de også. Når de bare får tenkt seg litt om. Nordlendingen påstås å være av en annen støpning. Uten sammenligning for øvrig sa professor i krisepsykiatri, Lars Weisæth i forbindelse med Kato Air-rettssaken at passasjerene om bord overlevde kaprerdramaet på grunn av at det var nordlendinger om bord. Hadde det ikke vært for at det fantes nordlendinger i flyet, så ville det hele endt i en tragedie.
«Den enestående handlekraften kommer fra en nordnorsk kultur der folk var mer vant til å klare seg selv. Derfor unngikk de to nordlendingene å bli passive tilskuere til sin egen død», sa han i retten. Den stoiske roen til sørlendingen vil nok også være et aktivum i krisesituasjoner, vil jeg tro. Dessuten jeg kjenner da mange søringer som har en rakett i baken når det kreves handlekraft. Men typiske er de kanskje ikke?
Uansett. Vi ektemenn burde kjenne igjen den almene karakteristikken om omgangsformen til sørlendingen. Vi lever i den.
For i kommunikasjonen mellom kone/mann er det noen likhetstrekk. I grunnen er koner en lapskaus av nord og sør. For du får passet grundig påskrevet (eller pessen påpassa, som nordlendingen ville sagt), samtidig som det forventes at du er tankeleser. Mellom linjene. Og der er vi menn utelukkende nordlendinger. For vi kan ikke «The noble art i å lese mellom linjene». Ikke tale om. Det skjer ikke, og kommer aldri til å skje heller. Eller … for å si det på sørlandsk: «Æ ska gjørr så godt æ kan, men æ kan’ke love no’».