Ny dag.

Nytt år.

Arkene føles ikke helt blanke i år. Livet har tegnet inn noen nummer. Noen streker vi kan velge å følge. Eller la være.

Vi har alltid valg, minner Dr. Edith Eger oss om i sin bok «The Choice». Livsvisdommen hennes er dyrekjøpt. Men hun tviholder på troen på valgfriheten. Selv da hun holdt på å sulte i hjel i nazistenes konsentrasjonsleir, hadde hun valg, skriver hun. Hun kunne velge hvilket av to gresstrå hun skulle spise. Valgfrihet er vaksinasjon mot maktesløshet.

Nyttårsforsett er også valg. Vi kan velge oss ønsker om å bli penere, flinkere og passe enda bedre inn i flokken. Eller gi rom til ønskene som tvinger seg frem innenfra.

I år skal jeg prøve å farge utenfor strekene så ofte jeg kan. Ta meg selv litt mindre høytidelig. Feile litt mer så jeg ikke safer gjennom alle svingene. Gjøre mer av de tingene som gjør meg skikkelig redd og bitte litt klokere. Dumme meg ut litt oftere. Og være mye vanskeligere å ha med å gjøre om noen vil slukke gnisten min. Mosen skal ut av glipene i veggene rundt hjertet. Både lys og gjennomtrekk skal få slippe inn.

I boken «To Throw Away Unopened» skriver Viv Albertine om bestemoren sin som gir barnebarnet et pund hver gang den unge jenta prøver på noe hun ikke vet om hun får til. Hun får ingen belønning for å oppnå noe. Hun får belønning for å våge å prøve. I år skal jeg ha Viv Albertines bestemor på skulderen i møte med både barna og meg selv.

For jeg tror det er viktigere enn noen gang å farge utenfor strekene. Når verden snurrer i en retning vi ikke vil, kan vi skape endring. Vi har det valget. Livet er det vi lever.

Jeg gleder meg til å pakke ut 2022. Jo da. Mye kommer til å handle om korona og helse. Men midt i alt fokuset på sykdom, kan det noen ganger være lettere å se klart hva som virkelig betyr noe. På en snartur innom Rikshospitalet da yngstemann var tre år gammel, så han plutselig på meg med blikket til en 90-åring og sa:

– Mamma, ingen er bare syke eller bare friske. Alle må bare gjøre så mye de kan med den friskheten de har!

Kanskje den ene gaven korona kan gi oss, er at det blir lettere å huske hvor mye vi faktisk kan gjøre med den friskheten vi har?

For meg er det dette desemberbildet fra Bertes som best oppsummerer tilværelsen akkurat nå. Knust og vakker. Med noen nyfryste sammenføyninger som kan briste. Eller bære.

Jeg har pakket livet inn i bobleplast en stund. Det trengtes. Hvile er undervurdert. Men alt har sin tid. Nå slår jeg dører og vinduer på vidt gap og slipper det nye året inn til hybelkaniner, kaos og kjærlighet. Jeg vil leve så det knaker. Huske å pakke med ispigger i lomma. For på motsatt side av denne utrygge isen, blinker håpet om den verdenen jeg ønsker meg.

Litt grønnere.

Litt friere.

Litt mer vår.

Godt nytt år!

foto
Birgit Amalie Nilssen. Foto: Fædrelandsvennen