Klasse 9c om kroppspress, skolen og nudes

12 elever fra 9c ved Grim skole har sendt inn sin egen tekst til Lokalkulturen, skrevet på bokmål eller nynorsk.

Publisert

Her er noen av elevene fra 9c sammen i skolegården til Grim skole. Fra venstre: Frida Elia Simmelsgaard, Sofie Daland, Maria Gormesa, Hanna Berntsen-Holte, Matilde Olaussen, Elena Ghassan Sawa og Chezsy Ibanez. Foto: Jacob J. Buchard

Brukergenerert innhold

  • Elever 9c Grim skole

I en uke fulgte Fædrelandsvennen klasse 9c ved Grim skole.

Målet var å skrive om unges hverdag på deres premisser.

Les hele reportasjen her: En uke med klasse 9c

I dette innlegget viser 12 av elevene fram tekster som de har jobbet med i norsktimene.

PS: Tekstene er fiksjon. God lesning!

Hanan Dia Sardouk Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Hanan Dia Sardouk

Kroppspress

Hei,

Mitt navn er Nora.

Jeg er 13 år.

I min familie finner man mamma, pappa og lillesøster.

Og ja, en ting til.

Jeg er feit.

Æsj. Mandag. Det finnes faktisk ingenting verre enn akkurat denne dagen. Ukas lengste dag. Ukas tyngste sekk. Dagen klassen skulle ha gym sammen. Jeg driter rett og slett i alle optimistene i verden som fant på ordtaket “Ny uke, nye muligheter”. Det er absolutt ingenting positivt med mandag.

Vi måtte skifte i gymgarderoben, som normalt. Alle jentene kledde av seg. Utenom meg. I stedet løp jeg inn på doen og gjemte meg der. Jeg kunne kjenne svetten starte fra panna mi og renne videre ned under genseren. Ikke fordi jeg var sliten i kroppen, men fordi jeg var sliten i hjertet. Det var ikke lenge før jeg kjente følelsene mine eksplodere og noen minutter senere fant jeg meg selv hulkende på golvet. Jeg måtte passe lydnivået fordi ingen kunne få vite at jeg hatet meg selv og kroppen min så inderlig mye. Jeg skulle ønske det ikke var meg, men hva kan jeg forvente? Det er jo alltid meg.

Jeg venta til alle jentene hadde gått ut av garderoben før jeg gikk ut av doen. Jeg orka ikke å se alle de spinkle, fine jentene skifte fra å gå i sine S-bukser til å løpe i sine XS-shorts. Fordi jeg visste at jeg ikke var en av dem. Jeg kledde på meg med engang de var ute og kom for seint, som vanlig.

Noen uker senere hadde vi gym igjen og denne gangen hadde ei jente sneket med seg en mobil i garderoben. Jeg ble så redd og løp inn på doen igjen, men før jeg fikk lukka døra bak meg, hørte jeg latter og snudde meg mot lyden. I et par sekunder var alt jeg så et sterkt lys som kom mot meg. Da de sekundene hadde forsvunnet, skjønte jeg hva det egentlig var. En mobil. Samme mobil som ble sneket inn i garderoben. Latteren fortsatte og fortsatte. Det stoppa aldri. Noe annet som aldri stoppa var tårene som trilla nedover kinnet mitt. Jeg snudde meg mot utgangen og spurtet ut. Eller jeg spurtet så godt jeg kunne i alle fall. For klassen lignet jeg nok mer på en skilpadde som hadde fått i seg energidrikke.

To timer. To hele timer satt jeg ute i kulda og frøs. Bedre enn å måtte vise ansiktet mitt til klassen igjen. Eller rettere sagt kroppen min. Hvis jeg skal prøve å være en av optimistene, så kan jeg nok si at fettet på kroppen min holder meg varmere enn de tynne, brekkbare leggene til alle andre jenter. Likevel skulle ønske at det var jeg som hadde tynne, brekkbare legger. Jeg graver hodet ned i knærne og blir sittende slik. Lenge.

Oda Håland Larsen Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Oda Håland Larsen

Gudinne

Greta tenkjer på seg sjølv som ei gudinne. Ei gudinne så stor at det nesten ikkje er plass til ho i verda, men sjølv om Greta har enormt stor sjølvtillit, har det ikkje alltid vore sånn. Før følte ho seg som ei bitte lita mus.

Det har ikkje alltid vore så lett å vere Greta. Når folk slengde drittkommentarer til ho kvar dag, både på skulen og på sosiale medier, og ho eigentleg berre hadde lyst til å ende alt. Då var det ikkje så lett å vere Greta. Det vart berre verre og verre, til slutt forsvann Greta ned i eit mørkt hól fylt av alt vondt. Det verka heilt umogeleg å kome ut igjen, men ein dag høyrer Greta ei lita stemme som kviskrar ho i øyret: Kom igjen no! Kom deg opp, dette klarer du!

Greta kan sjå eit lys i enden av den mørke tunnelen. Lyset sprekker opp meir og meir for kvar dag som går.

Ein dag er alt mørket borte, og da Greta ser seg i spegelen for første gong på fleire månader, smiler ho. Ho smiler så bredt at ho blender alle rundt seg. For endeleg ser Greta på seg sjølv, og ho er vakker, så vakker som ingen kan tenkje seg. Ja, ho har jo litt valker på kroppen her og der, men er det så farleg da? Greta er stolt av den kroppen ho har, så stolt at alle stygge kommentarar berre prellar av ho.

For Greta er inga lita mus, Greta er ein kjemper, Greta er ei gudinne.

Matilde Olaussen Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Matilde Olaussen

Kroppspress

Eg gjekk fort til skulen. Gjekk fort med ei dårleg kjensle i magen som seier at denne dagen kjem til å bli akkurat som alle dei andre.

Nora hadde lovd å vente ved porten. Eg gjekk, fortare enn nokon gang. Nora venta ikkje på meg i dag heller. Eg kjende at eg grua meg til blikkene ved innganga. Kva ville skje i dag, kom eg til å legge meg i kveld med ei like vond kjensle som i går?

Eg gjekk, gjekk gjennom dei populære gjengane, og allereie der byrjar blikkene. Eg trer jakka fort rundt magen, men likevel får eg ei kjensle av at jakka er gjennomsiktig. Nora, kor er du? Eg er ein slange gjennom skulegarden. Skulle berre ønske denne slangen ikkje var så tjukk og fekk med seg alle dei stygge kallenamna som blei sagt. Kallenamn som “feite-Kari” og “Matmor”.

Nora står med dei populære jentene og stirar, og blikkene våre treffas.

Men eg er vand til det, eg er vand til å vere ein slik slange.

Anne Helene Mellingen Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Anne Helene Mellingen

Prøve

Det er en ny dag, og en ny prøve. Læreren sier at denne prøven vil bli enkel, men jeg vet den ikke kommer til å bli det. Han går sakte mellom pultene med en bunke med ark i den ene hånden og deler ut med den andre. Jeg ser det slappe blikket som sveiper over klasserommet. Han må være nesten like trøtt som meg.

Når han leverer ut prøven til Knut, som sitter en rad foran meg, ser jeg at han smiler. Knut snur seg og smiler mot meg. Øynene hans borer seg inn i meg. Han trenger ikke si noe. Det slu smilet sier alt. Selv om jeg har øvd helt til klokka to i natt og jeg har prøvd å forberede meg så mye jeg kan, så går det ikke. Tallene og bokstavene blir bare en grøt på papiret.

Nå vet jeg at det blir en lang dag. Jeg vet at mor der hjemme kommer til å bli så skuffet over den dårlige karakteren. Jeg vet at far kommer til å ha en lang samtale om at jeg aldri kommer til å bli noe hvis jeg ikke gidder å legge inn en innsats i prøvene på skolen. Innsats måles i karakterer. Innsats er et tall på et papir. Innsats er noe en som en som meg aldri kommer til å gi.

Læreren legger arket stille ned på pulten min. Jeg lukker øynene i et halvt sekund, mens jeg trekker inn et siste åndedrag før prøven kan begynne. En ny dag og en ny prøve.

Hanna Berntsen-Holte Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Hanna Berntsen-Holte

Hvorfor?

Her ligger jeg alene på baderomsgolvet. Jeg skjønner ennå ikke hvordan jeg havnet her. Pillene som ligger strødd utover golvet. Hvordan havnet jeg opp her med mine egne selvmordstanker? Tankene mine går om og om igjen. Hvorfor? Hvorfor meg? Hva er så galt med meg?

Nå skal du høre. Alt sammen startet mandag etter sjette time. Vi hadde gym. Jeg hadde en ganske grei dag til gymtimen var over. Jeg gikk ned den kalde gangen alene mens resten kom noen minutter etterpå. Jeg tok av meg tøyet og gikk inn i dusjen. Da hørte jeg tre jenter som kom. Jeg hørte ikke så mye, men like fort som de kom, var de borte. Jeg gikk ut av dusjen og få minutter etter ser jeg det. Hvor var tøyet mitt? Det tok ikke lang tid før jeg skjønte det. Det var derfor de var her. Jeg begynte å grine mens jeg lette etter noe annet jeg kunne bruke. Men det var til ingen nytte. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gå ut med håndkleet mitt som hang i dusjen. Da jeg kom ut i den kalde vinden, så jeg dem alle sammen. Alle satt i skolegården og stirret på meg. Jeg begynte å grine igjen og alle lo. Da så jeg det plutselig, alle så på mobilen sin. Ja, du kan jo finne ut resten. Bildene ble sendt rundt og alle har sett det.

Her ligger jeg alene på baderomsgolvet. Jeg skjønner ennå ikke hvordan jeg havna her. Pillene som ligger strødd utover golvet. Hvordan havnet jeg opp her med mine egne selvmordstanker. Ha det, verden. Ha et godt liv.

Fredrik Lindboe Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Fredrik Lindboe

Nynorsk er dritt

Eg heiter Eirik. Akkurat nå har eg nynorskprøve. Det er det verste som finst på jord. Eg verkeleg hatar det. Det er eit så stort press om å gjere det bra og alle på skulen snakkar om at femmere er dårleg og det beste eg har fått er berre to. Skulle verkeleg ønskje at eg var fritatt.

Prøven eg gjer nå er vanskeleg. Den går ut på at vi skal kunne bøye verb og det verste er at læraren forvente gode karakterar. Akkurat nå føler eg at læraren er den verste personen som eg kjenner. Eg verkeleg hatar skulen og trur at eg har angst for nynorsk. Skulle ønske staten kutta ut nynorsk frå skular her i Noreg. Skal få mamma til å stemme på det partiet som skal kutte ut nynorsk.

Eg må få mamma til å ta ein prat med rektor om nynorsken og om eg kan bli fritatt. Dette går ikkje!

Even Tjøm Flottorp Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Even Tjøm Flottorp

Kaisa

Ikkje igjen. Gymtimen byrjar snart. Eg hatar gym, eller ikkje sjølve gymmen, tvert imot. Eg elskar å spele fotball eller å danse.

Det einaste problemet er garderoben. Dei fleste bruker mobilen, men eg vet ikkje om dei tar bilete eller ikkje, berre kjenselen om at de bruker mobilen er vond. Eg er jo ikkje akkurat den minste heller, så det fristar nok for dei å ta bilete.

Med ein gong gymtimen byrjar, koser eg meg stort. Ikkje er eg den beste, men man kan jo ikkje vere best på alt.

To timar har gått, dei gjekk fort. No kjem det verste av alt – garderoben. Kvar gong vi skal skifte, vurderer eg å gå på do, men eg gjør det aldri. Alle ler av meg når dei ser kroppen min. Grunnen til at eg ikkje skiftar på do, er at dei ler av meg da og. Dei ler av meg fordi eg ikkje tør å skifte blant dei andre. Kva skal eg gjere?

Phillip Sander Lund Tjønsø Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Phillip Sander Lund Tjønsø

Jenta sitt liv med kroppspress og masse annet

Eg heiter Marie. Eg hatar å vere i gymgarderoben fordi mange tek bilete av meg og legg ut på nett. Det synest eg ikkje er greitt. Eg føler meg feit når eg ser på meg sjølv, eg føler eit kroppspress som ikkje er noko greitt. Eg skriv ei dagbok om kva eg føler. Du ska få høyra litt av ho no.

«Eg hatar livet mitt, ingen liker meg. Eg har ingen venner, alle tar berre bilete av meg».

Tre år tidlegare. Eg likte ein gut som sa at han likte meg og, så eg snakka mykje med han på sosiale medier. Plutseleg spurte han om eg kunne sende nokon bilete og eg sa først «nei, eg kan ikkje det». Så sendte han meg eit dickpic og sa: «Det er ikkje farleg». Så eg sendte eit bilete av litt av puppene mine og da skrev han meir. Så sendte eg av hele meg naken. Så såg eg at han hadde tatt skjermbilete og blokka meg. Det var da eg skjønte kva han hadde gjort.

Daniel Furenes Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Daniel Furenes

Kroppspress

Kroppspress er ein idiotisk ting. Nokon kan føle at dei sjølv er feite eller stygge. Det er ikkje bra å tenkje på slike ting. Om du føler på slikt i ein lang tid, kan du kanskje vurdere å ta ditt eige liv.

Tenk deg at til dømes Line er ei stor jente som føler at ho er feit. Ho tenkjer på det nesten heile tida. Så seier du at ho er feit. Da blir ho veldig lei seg. Da blir kanskje tanken på det større enn fornufta. Ho blir så lei seg at ho byrjar å tenkje på om ho skal ta sitt eige liv. Om ho gjer det, blir veldig mange lei seg, du får også ei stor skuldkjensle.

Maria Gormesa Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Maria Gormesa

Eg er usikker

Eg er så usikker. Burde eg sende det, er det lurt å sende det. Han er så søt og snill, han vilje aldri gjort noko mot meg. Han er ein gut som eg kan stole på. Eg liker han veldig godt.

Eg gjekk til spegelen. Eg tek av pysjamasen min, han er rosa med røde prikkar. Den pysjamasen er sikkert til ei uskuldig jenta, som aldri hadde tenkt på kva eg skal gjere no. Eg tek av resten av kleda mina. No, no er eg naken. Eg ser så slank og pen ut. Hadde aldri sett meg sjølv så slank, eg har kroppen til Kim Kardashian.

Eg tek bilete av meg sjølv. Eg ser på biletet lenge. Ja, det er perfekt. Eg sender det. Der, no har eg sendt det. Kvifor opnar han ikkje snappen min? Eg ser på skjermen, har eg gjort den rette tingen? Han opnar snappen. Hjartet mitt pumpar. Han svarer ikkje. Kva skjer? Er det noko gale med meg? Eg ser meg sjølv i spegelen. Eg er tjukk igjen. Stygg og skitten. Kva har eg gjort?

Jesper Vartdal Frustøl Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Jesper Vartdal Frustøl

Ikkje god nok

Eg liker å slappe av. Eg liker å sjå på tv. Eg likar å sitje på sofaen og vere meg sjølv.

Det har ikkje vore sånn dei siste vekene. Eg er ikkje bra nok for nokon. Alle seier at eg er for tjukk, men det hadde eg aldri tenkt på før. Når blei eg sånn som dette? Har eg alltid vore tjukk? Eg veit ikkje. Eg tørr ikkje lengre å vere med på symjing. Eg vil ikkje stå i den vesle bikinien min. Eg føler alle står og ser på meg. Eg har berre lyst til å hoppe uti vatnet og symje ned til botnen av bassenget til alt er over.

Men eg har mamma. Ho støtter meg når eg er lei meg – når eg ikkje vil meir, når alt går nedover så er ho der og trøyster meg. Mamma er verdas beste person. Mamma er den beste mammaen i verda. Mamma er den beste vennen eg nokon gong kunne ha fått. Kva skulle eg ha gjort utan ho?

Sarah Wolfenstein Foto: Jacob J. Buchard

Tekst av Sarah Wolfenstein

Snap

Ein framand gut la meg til på snap. Eg byrja å snakke med han og han blei meir og meir merkeleg. Vi byrja å snakke meir og meir og han spurde om eg kunne ta et bilete i spegelen slik at han kunne sjå kroppen min.

Eg gjekk til spegelen og poserte på eit bilete. Guten sende masse hjarte og emojiar med hjarteauge. Han ville ha fleire og fleire bilete. Da eg sa at eg skulle på stranda ville han i kvart fall ha bilete og han skreiv så fine tilbakemeldingar at eg sende fleire og fleire. Uansett kva han spurde om så sende eg det.

Heilt til han spurde om bilete utan undertøy på. Eg tenkte ikkje og sende det like lett som dei andre. Biletet blei sendt! Det blei gjort så lett og eg visste ikkje kva eg skulle gjere.

Det sto at han hadde sett det. Han spilte av snapen igjen og tok eit skjermbilete.

Klasse 9c, Grim skole. Foran fra venstre: Nasteha Ali, Sarah Wolfenstein, Maria Gormesa, Hanna Berntsen-Holte, Hanan Dia Sardouk og Safiya Mohamed Ali. 2. rekke fra venstre: Elena Ghassan Sawa, Oda Håland Larsen, Marius Bjørnenak, Daniel Furenes, Fredrik Lindboe. 3. rekke fra venstre: Phillip Sander Lund Tjønsø, Jesper Vartdal Frustøl, Yulieth Stefany Barbosa Sierra, Matilde Olaussen, Linda Bolatkhanova, Chezs Ibanez. Bak fra venstre: Anne Helene Mellingen, Sol Iben Iren Elinsdatter Gran, Sofie Daland, Nikolai Bue, Frida Simmelsgaard, Fabian Falkum og Even Torrey Tjøm Flottorp. Et par av elevene var ikke på skolen da dette bildet ble tatt. Lærere: Cecilie Lervik og Marie Olsen Foto: Jacob J. Buchard

Publisert
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785