Det brøyd ud krig i Brandehei ein sommer. Å heldigvis for oss så tok Kjell-Tellef å Geir ansvar for å slå detta hardt tebage. Æ huske mi blei beordra te å stille te vakttjeneste heime hos Kjell-Tellef å di grytili ein lørdag. Der fekk mi udlevert utstyr. Æ huske æ fekk ein tyskerhjelm på haue, å fekk beskjed om å vakte øve lekeplassen rett nerforbi. Det va heldigvis godt ver, for mi måtte stå der lenge å se på åssen dei store guttane årdna opp i denna krigen.
Før mi flytta opp te Brandehei så budde mi i blokka i Ringveien. Rett onnår Marit å Halta å di. Gjekk føste å andre klasse på måsmon skule, å den kortaste veien va å gå igjennom tømmervelta oppforbi Stemhei. Det va nok ikkje den kortaste veien for mæ, men det va den kortaste veien for Heidi, ho budde i Stemhei. Æ hadde aldri tårt å gå igjennom tømmervelta aleine, men sammen med Heidi så va det greit.
Mi søster, Merete, er jo ikkje a den flaue typen. Ho å Anne-Lene va rektig framsynte i å drive næring. Så for å sikre sæ tilgang te nok Hubba-Bubba ifrå butikken så utvikla di heimelevering for alle i aldersboligane. Ellår heimelevering æ vel ikkje heilt korrekt, kan vel hellår kalle det ein slags mafiabedrift. Tru ikke di gamle hadde noe valg.
Mamma fekk øye på di fus. Ho så at di gjekk frå dør te dør hitte hos di gamle. Detta va på våren så verken blomster ellår annen buskevekster hadde røkt å stå i blomst, men detta stoppa ikkje deia frøknane. Di hadde raska sammen noe lyng ifrå året før. Detta gjekk di å solgte te di gamle. Mamma tok greb å heiv sæ ud a verandadøra: «Ikkje sel lyng te di gamle!». Æ tru ikkje di slutta, for di hadde Hubba-Bubba te langt uttpå hausten.
Æ tru det må ha vært i detta belet mi mor fant ud at æ burde bjønne i fodballen. Det va jo nytteslaust å seie imod, så avsted føyg mi. Æ hadde øu i detta belet bjønt å stamme litt, så det va ikkje så allverdens æ tårte å sei, jaffal ikkje te fremne. Ho slapp mæ a ude med veien, heldigvis. Så isteden for å registrere mæ inn i laget så gjøymte æ mæ bare hittmed skulen. Detta pågjekk i noen uge, å æ trudde at alt va på stell. Heilt te ein dag mamma kom i tale med treneren. He egentlig aldri likt fodball, så det årdna sæ, det blei Toddens skiskule istedenfor. Todden va grei, di brølte ikkje så der som i fodballen. Ikkje trengte æ å preke så møe sjøl hellår.
I kjelleren i blokka så va der noen svære bomberom, noen begmørke noen. Ei gång så fekk Håkon føre sæ at mi skolle skrømme noen. Nærliggans å tru at det va jentane som skolle få gjennomgå. Som tidligåre nevnt så va æ mørkredd så det holdt. Ikkje visst æ at det va mæ som skolle være spøkelse. Æ fekk tredd øve mæ et lagen, som det va klypt ud et par hål te øyane. Så rigga mi oss te nerri detta bomberommet. Det viste sæ at det bare va mæ som skolle stå der, å skrøyme di aleine.
Klikk, så slo di a lyset. Dei andre føyg avsted for å lokke jentane i fella. Så stod æ der då, mottens aleine i mørket med et lagen tredd øve heile mæ. Det va noen svære rom med ganger imellom. I gangane va der lys, så æ konne mest se igjennom heile kjelleren. Så huske æ det smalt i ei dør. Å kjære vene! Aldri he noen komme så fort opp a ein begmørk kjeller. Kan huske lagnet vrei så såpass at æ ikkje konne se ud, men æ røym på gefylen.
1. april va som julaften for mamma. Det er vel egentlig ennå. Æ tru ho følte at då konne ho lure folk uden at di råkk å lure ho tebage.
Det eine året va det lederen i Speiderane som blei den utvalgte. Bjarne Grundetjern. Dei budde rett oppforbi oss i Brandehei å befant sæ innenfor nerslagsfeltet te mamma sine fantestreker. Æ tru det må ha vært ein søndag. Grytili så ringte ho opp te an, å sa at det stod ei dame nere hos oss som hadde punktert på bilen sin, å trengte ei hjulvinne. Æ konne speiderloven æ øu, så æ visst godt at Bjarne ville komme å hjelpe. Nå må dykken ta i betrakting at detta va MIN speiderleder…
Jaudå, der kom an, letter busta på håret å med hjulvinna i hånna. Mamma lot an gå litt att å fram å leide ette denna dama som hadde punktert, men der va jo ingen dame, ikkje bil hellår. Hvem tru dykken måtte gabe ud te Bjarne: «Vett du åssen dag det æ idag, Bjarne?». Ska ikkje sei meir.
«Å vokste du opp henne?», bli æ stadig spørt om. Æ pleie å sei Brandehei. Mi hadde det himla greit i Brandehei, men det va greit å vokse opp i Rundåslia, Ringveien, Tauro, Puerto Rico, Patalavaca, Arguineguín, Torsbyveien, Kvernhusdalen og Håkon den 7. vei øu altså.