Jeg kan høre byen gjøre seg klar til fest. EDB-fest på Bislett stadion med Avicii. Den ville jeg nok gått glipp av uansett. Inntil nylig trodde jeg at Kygo het Keiko og jeg har aldri hørt en eneste låt med Avicii, eller Kygo for den saks skyld. I alle fall ikke uten at jeg ikke var klar over det. Noen av mine venner i musikkbransjen skal dit. Hvis man jobber i et plateselskap der Avicii og Dj-Broiler er de eneste som faktisk genererer penger, må man jo stille opp og smile. Og vips var mine venner, de som reiste Europa rundt for å få med seg The Black Crowes spille konserter på 90 tallet, blitt voksne, mistet all sin brodd og galskap. Jeg er fristet til å kalle dem kjedelige og konvensjonelle. Jeg er fristet til å si at den eneste grunnen til at de jobber der de gjør, og har en kjedelig fast inntekt i motsetning til meg, er fordi de ikke hadde det som skulle til for å spille og skape musikk. Dette er delvis sant, men det skal jeg ikke si. For de er noen av mine aller beste venner, og jeg misunner dem veldig ofte den tryggheten det er faktisk å ha en fast jobb og inntekt.
Uansett: Nå må de stå der på Bislett omringet av tusenvis av gira ungdommer, ei halv levetid yngre mennesker, og drikke øl. Jeg går ut i fra at mine venner vil drikke øl, for jeg vet at musikken de hører på i kveld vil gir dem brekninger. Og jeg vet at de kommer til å ty til de aller fleste midler av stimuli, bare for å døyve smerten av bass, beats og Battery som vår generasjon rett og slett ikke er lagd for.
Det er fredag kveld og jeg er alene hjemme med lillegutt.
Kjæresten er på jobb i utlandet. Kjenner jeg henne rett, kjøpte hun seg en miniflaske med altfor søt, dyr hvitvin på flyet. Hun sitter nok der med beina sine, godt plantet på flybordet, så godt det lar seg gjøre med Norwegian, og puster lettet ut for at hun endelig skal få seg noen dager med alenetid. Det har hun fortjent. Vanligvis er det jeg som reiser bort på konserter og studiojobbing. Det hender av og til jeg drar ekstra tidlig ut på Gardermoen, bare for å drikke en halvliter til 106 kr før jeg retter snuten til hvor det skulle være.
For det er noe veldig befriende med å reise bort. Riktignok skal jeg på jobb, men tanken på at jeg kan være oppe sent og sove lenge, får av og til selve spillejobben til å havne i andre rekke. Det er selvfølgelig en overdrivelse.
Men i begynnelsen av mitt liv som reisende pappa i musikk, prioriterte jeg nesten alltid festing når jeg var borte fra familien. Jeg snakker ikke om clubbing og MBD-musikk. Det er vanligvis svært lite glow sticks og strobelys der jeg befinner meg. Nei, jeg tenker mer på det å sitte oppe altfor lenge og prate, drikke og spille musikk med gode venner. Det siste året har jeg begynt å prioritere søvn framfor alkohol, stort sett. Det kan anbefales. Der jeg tidligere kom hjem mer sliten enn det jeg var da jeg dro, kan jeg nå ha rimelig godt med overskudd til å ta fatt på familielivet igjen.
Så hva med mine venner som henger med kidsa på Avicii-konsert? Vi er jo stort sett i samme båt hele gjengen. De har fått barnefri og de driter vel en lang marsj i Avicii og LED-musikken hans. Keiko kunne stått der oppe og de hadde ikke brydd seg. De er på jobb og de får muligheten til å henge ut litt med hverandre før de må gå hjem og legge seg klokka 22 på kvelden. For det er det som skjer. Det glemte jeg å fortelle. Småbarnsforeldre holder ikke ut så lenge. De drar ut og drikker med begge hendene, og etter fire-fem enheter klarer de ikke mer. De går rett i bakken. De tror de er 20 år, men det er et halvt liv siden. Det er fort gjort å glemme seg.
Det er fredag kveld og lillegutt har akkurat sovnet.
Han har humret seg i søvn. Pappa har sunget “bæ, bæ, lille promp, har du noe bæsj”. Vi er som to outlaws når vi er hjemme alene uten mamma. Vi har kjørt vår egen fest her hjemme. NRK Super. Brød med syltetøy til frokost, bolle med rosin til lunch og pølser til middag, økologiske. Paddington på repeat og de scenene med Nicole Kidman, som egentlig er litt for skumle, går greit så lenge han sitter tett inni armkroken til pappa. Alt er lov og klokken er blitt altfor mye. Men det gjør ikke noe, for han har all tid i verden og jeg skal være med så lenge jeg kan. Jeg tenker at det kunne ha vært gøy å være med vennene mine på MDB-festival på Bislett. Jeg er litt misunnelig. Det rykker litt i partyfoten, men bitterheten min for at jeg ikke fikk oppleve ren gjødsel på nært hold har begynt å avta. I morgen er en ny dag. Og jeg skal opp før lammet fiser.
(EDM – electronic dance music)