Kristiansanderen Niklas Dimitri Halseide (60) sitter her iført en av sine mange t-skjorter med Rolling Stones-motiv. De øvrige 73 er dandert rundt ham. Kristiansanderen Niklas Dimitri Halseide (60) sitter her iført en av sine mange t-skjorter med Rolling Stones-motiv. De øvrige 73 er dandert rundt ham. Foto: Privat

Hekta på Stones i 50 år

Jeg har mange synlige bevis på min forkjærlighet for The Rolling Stones. Blant annet 74 t-skjorter og 65 konsertbilletter.

Etter å ha blitt fanget opp av Fædrelandsvennen for posten min på Facebook om samlingen min av Stones-t-skjorter ble jeg bedt om å skrive en blogg om galskapen.

Musikk har opptatt meg siden jeg var en «dridunge», initiert av min bror og min onkel. De var/er ihuga fans av The Beatles og jeg lot meg rive med allerede i femårsalderen. Jeg husker godt vinteren 65/66 da min bror og min onkel skuffet hvert sitt tak på husene våre i Harald Hårfagres vei. Min onkel hadde sånn platespiller med høyttaler i lokket og den hadde han satt på pipehatten og spilte Help-plata på full rulle utover nabolaget. Skikkelig show og sannelig kom naboklagene på den øredøvende lyden fra 3-watts-høyttaleren! Dette er nok den første, og en av de sterkeste, musikkopplevelsene jeg har hatt.

Skjellsettende album

Da jeg var 11 år, fikk jeg The Rolling Stones LP-en Sticky Fingers av min bror og fra da av var det to band i livet mitt – Beatles og Stones. På den tiden var det ganske sprøtt egentlig, for man kunne liksom ikke like begge bandene på en gang. Enten var man Beatles-fan ellers var man Stones-fan, og hadde jeg måtte velge da så hadde det blitt Stones for meg. Heldigvis vokser man slikt av seg og jeg, og forhåpentlig de fleste andre, kan fint leve med å være like glad i begge bandene. Kanskje finnes det andre band også, for alt jeg vet.

Uansett om de to likestilles eller ei så er det en ufravikelig sannhet at Beatles ble oppløst i 1970. Dermed var det slutt på å vente i lengsel og smerte på nye album derfra. Stones derimot, har gitt ut musikk helt fram til i dag. 11 studio-utgivelser i 70/80-årene og fire fra 94 og fram til i dag. I tillegg har de gitt ut en rekke live-album fra turneene sine og ikke minst har de omsider åpnet hvelvet og gitt ut live-opptak og studio-outtakes som tidligere kun fantes på bootlegs. For hardcore-fans er det noe man har sett fram til i førti år og en drøm som går i oppfyllelse. Herlig, og bare for å toppe dette så ryktes det at de kommer med ny skive i løpet av kort tid.

På sytti- og åttitallet satt jeg trofast på barkrakken hos Ivar Brevik på Musikk & Film nederst i Markens og ventet mens han var på postkontoret og hentet pakka med LP-plater. Mang en gang kom han tilbake, åpnet pakka og sa: «Beklager Niklas, de kom ikke i dag likevel». Ok, sa jeg, vi ses i morgen da. Nok en grunn til å skulke en skoletime eller to.

Livsstil

Neste dag var jeg på plass og for en vanvittig glede det var å få hendene på et rykende ferskt eksemplar av ei ny Stones-plate. O hellige jul for en lykke. På med hodetelefonene, Brevik skrudde lyden litt ekstra opp, og med coveret mellom hendene var det bare å gi seg hen. Lese alt som var å lese på coveret mens Mick sang alle de nye låtene for meg. Den gleden er umulig å forestille seg for dagens ungdom. Nå til dags lekkes jo nye låter til lytterne før musikerne er ute av studio og hele spenningen med å vente på noe nytt er borte.

Å være skikkelig fan av noe er på en måte en livsstil, det være seg musikk, fotball, håndball eller annet. For min del ble det altså musikk og da særlig The Rolling Stones. Jeg har vært så heldig å kunne følge dem helt fram til i dag og især via konsertopplevelser. At Keith Richards og Mick Jagger fremdeles er i stand til å spille to-og-en-halv-times konserter, er absolutt ingen selvfølge. Livet deres har ikke akkurat bestått av helsekost og nok søvn, men likevel er de altså still going strong. Eventuelt er sex, drugs and rock’n roll sterkt undervurdert.

Opp gjennom årene er det blitt 65 Stones-konserter på meg. Konserter som har tatt meg til veldig mange byer rundt om i verden, gjerne sammen med familie og gode venner. Hadde det ikke vært for koronapandemien hadde jeg antakelig rundet 70 konserter.

Pen samling

I forbindelse med konsertene handles det selvsagt t-skjorter og her om dagen hadde jeg en skikkelig opprydding i skuffer og skap. Da alt var pent brettet og lagt i stabler kunne jeg telle opp 74 Stones-t-skjorter! Og da har jeg ikke telt med dongeri-skjorter og jakker.

Mine første Stones-konserter var i 1982 i Hannover, Tyskland. Der kjøpte jeg også min første t-skjorte – Europe ’82.

Den første Stones-t-skjorta mi. Foto: Privat

Den ble aldri vasket og til slutt luktet den så vondt at min daværende kone pakket den inn i en plastpose når jeg ikke brukte den! På den tiden av guttene i slutten av 30-årene og jeg var overbevist om at dette var siste gang man ville få anledning til å høre dem live. De var jo steingamle! Dette var et argument jeg brukte de neste 30 årene, når det ble snakk i familien om vi skulle låne enda mer penger for å gå på Stones-konserter og ikke minst handle flere t-skjorter. Det funket hver gang.

Mange av t-skjortene har en god historie knyttet til seg. Ta den batikk-skjorta jeg har på meg på bildet f.eks. Den er kjøpt på Voodoo Lounge turneen i Atlanta, USA i 1994. Etter konserten var jeg på Hard Rock Café og der traff jeg Stones-pianisten Chuck Leavell. Han signerte velvillig t-skjorta mens vi slo av en prat om konserten. I 2017 var jeg i Lucca, Italia, og der traff jeg ham igjen og hadde på meg samme skjorta. Han flirte godt da jeg viste ham signaturen fra 23 år siden og signerte nok en gang.

I Lucca kjøpte jeg også den blå t-skjorta til barnebarnet mitt og ble da avbildet i lokalavisen der. Man må jo bringe evangeliet videre til de neste generasjonene.

Til lokalavisen i Lucca, Italia viser jeg stolt fram t-skjorta jeg har kjøpt til barnebarnet. Foto: Privat

Verdens tøffeste gitarist

Den Keith-skjorta jeg har på meg på scenen kjøpte jeg rett og slett fordi det er den tøffeste t-skjorta med den tøffeste rock’n roll gitaristen i verden! Jeg har nesten alltid den på meg når jeg selv holder konserter.

Her er jeg iført den tøffeste t-skjorta i samlingen Foto: Privat

Den gule t-skjorta med Mick Jagger på fikk jeg av min bror på syttitallet. Regner med han ikke passet den lenger, dessuten var jo han Beatles-fan. For å holde den fresh gjennom sytti- og åttitallet ble sprittusjen flittig brukt og den er virkelig et klenodium i samlingen.

Klenodiet i samlingen – velbrukt Mick Jagger t-skjorte fra syttitallet. Foto: Privat

Å gå gjennom alle versjoner i samlingen tar for lang tid, men jeg kan i alle fall si at jeg har et rimelig representativt utvalg av Stones-t-skjorter som er laget siden 1982, fra alle turneer og alle slags farger og design. Brorparten er relativt utvasket og lukter svette etter en times bruk, men jeg får meg liksom ikke til å kaste dem. Så jeg har fire-fem Elfa-skuffer fulle av dem, og så har jeg en skuff til tøy som jeg kan bruke. En helt grei fordeling, synes jeg.