Her om dagen kom jeg over en «artikkel» igjen. Det vil si, jeg så den igjen, for den er av den typen som tyter ut mellom innlegg på sosiale medier. Den har dukket opp litt sånn overalt en stund, og siden jeg er som folk flest (nysgjerrig), klikket jeg like godt på den.
Hvorfor det å legge et såpestykke under lakenet skulle pirre meg nok til å åpne artikkelen, er jeg sannelig ikke sikker på. Mulig jeg må ta det med min bedre ¾. Uten å gå noe nærmere inn på det ser det ut til at jeg kom til en nettside som er full av «gode råd» og eviglange «artikler» fulle av reklame.
Artiklene er historier om ett-eller-annet overraskende sensasjonelt, hemmeligheter som at «fingrene dine kan avsløre din personlighet», «alternative bruksområder for oppvaskmaskintabletter», og «hvorfor hun skjærer opp en sitron og legger den på nattbordet».
Sikkert mye snadder for de som normalt pløyer legemiddelhåndboka, lommelegen og Google på jakt etter symptomer på alvorlige sykdommer de ikke visste de hadde. For min del har jeg enda ikke hatt tålmodighet til å lese noen av dem ferdig. Selv om såkalte «lifehacks», eller kjerringråd som det het her i gamle dager, kan være artig og underholdende lesning.
Jeg hoppet over «En marinesoldat skynder seg hjem for å besøke kona, men blir overrasket når han ser henne» og klikket forsiktig på de forskjellige fanene som kunne sende meg til både skjønnhet og mat, men her var det fint lite å hente annet enn ingenting. Bare lureri med andre ord. Eller ment for å fange oss dustete lesere inn i algoritmer som senere pøser på med reklame.
Dette er bare en type spam-aktige nettsider som etterligner «seriøse lifehack-sider», konstruert for få antall klikk og dermed klikk på annonser. Det to faser i livet hvor man overøses med gode (kjerring)råd. Småbarnsfasen hvor tanter og bestemødre dynger deg ned med alle triksene de brukte, og den fasen jeg er inne i nå, når alderens plager normalt skal innhente meg.
Vel vel, det er ikke lett å vite hva som er farlig, og hva som er harmløse nettsider. Jeg lot mine stålblå (kåvvboyspråk) gli foraktelig forbi «Enkelt triks fjerner tannstein», men ble litt nysgjerrig på den med såpa. Jeg aner fremdeles ikke helt hvorfor, men den var nå i alle fall befriende kort og viste seg å være et skikkelig (kleint?) råd om ett av mine syndromer. Ikke det at jeg har flere som jeg vet om, syndromer altså, (min bedre ¾ ville nok sagt noe annet), men det jeg har er nå plagsomt nok. Også for min bedre ¾.
Jeg har (og lider av) Restless Legs Syndrome. Nå vil vel noen (les min bedre ¾) si at det bare er en naturlig følge av en generell uro og utstrakt, uttalt, grenseløs utålmodighet, men det er faktisk «en plagsom kronisk tilstand med trang til å bevege beina som ikke kan undertrykkes over tid». Symptomene oppstår primært på kvelden ved inaktivitet, og er en katastrofe for nattesøvnen. Også for min bedre ¾, fordi jeg spreller som en fisk på land og har ved mer enn en anledning gitt henne noen solide spark i løpet av natten. I søvne, selvsagt.
Selv om min livlege (høres bedre, og rikere, ut enn fastlege) blåste av det den gangen jeg presenterte problemet, er det skikkelig plagsomt både for meg og omgivelsene. I tillegg til tramping og rykninger i beina, fører altså RLG uvegerlig til PLMS (periodiske beinbevegelser under søvn), og har for min del gitt meg mange dårlige netter.
At PLMS kan påvises ved polysomnografi og karakteriseres av gjentatte rytmiske og stereotype bevegelser i en underekstremitet, er ingen trøst. Nå har min livlege faktisk rett i at dette var en ukomplisert affære å gjøre noe med. Heldigvis er RLS lett å behandle med medisiner. For min del tar Sifrol hånd om hele sulamitten, bare jeg husker å medisinere meg selv hver ettermiddag. Så jeg tror ikke jeg vil prøve å legge et stykke lavendelsåpe under lakenet nede i fotenden.
Da er det verre med han karen i en nærværende by som trampet hvileløst rundt i sentrum på nattetid. Jeg hadde en politimann i bilen ved en anledning som fortalte at da de patruljerte i byen, møtte den denne karen samme hvor de kjørte. Alene, i hvileløst jag. De stoppet ham til slutt og ville ha en prat og undret seg over en tilsynelatende oppegående mann som formelig sto og hoppet mens han sakte, men sikkert ble sintere og sintere. De vurderte å ta ham med seg for en blodprøve, da karen til slutt fortalte at han hadde RLS. Det eneste som nyttet var å gå rundt ute på natten, og han ble mer og mer urolig og sinna mens politiet oppholdt ham.
Så jeg skal vel bare prise meg lykkelig over min milde utgave av syndromet og prise legemiddelvitenskapen for at det finnes medisiner for det meste. Mine nattetimer er fremdeles urolige, men det er fordi jeg har SSS. Short Sleeper Syndrome. Det er også ganske plagsomt, men jeg sparker i hvert fall ikke min bedre ¾ ut av senga.
Men kanskje jeg skulle kjøpe et stykke lavendelsåpe likevel. Om det ikke hjelper for nattesøvn, så lukter det i hvert fall godt.