Vi så vel kanskje for oss at jeg hadde en framtid som skilegende, både min far og jeg, da jeg som tredjeklassing vant skoleskirennet i Vennesla. I voksen alder var jeg vågal nok til å melde meg på Sesilåmi, og håpet at skiturene i barndommen fremdeles satt i beina. Ja, jeg kom meg over til Sirdal, men…

Det var jo sånn at alle vi deltakerne fra Vennesla ble kjørt i fellesbuss opp til Brokke. Mens vi gikk over fjellet, kjørte bussen rundt for å plukke oss opp i Sirdal. Jeg må erkjenne at min målgang lå litt i tid etter mine sambygdinger. Men det var fremdeles dagslys da jeg gled over mållinja. Blikket på resten av gjengen da jeg kom om bord i bussen...

Det var absolutt ikke rett tid og sted å dra en spøk.

Der hadde de sittet og ventet kanskje i timevis. Hvis blikk kunne drepe. Jeg seig ned på første ledige sete bak sjåføren. Gjorde meg så liten som mulig, og våget ikke åpne munnen før vi var trygt hjemme i bygda. Så det ble ingen gjenopptakelse av noen skikarriere, som vel aldri hadde kommet helt i gang,

I årene etter ble det mindre og mindre skigåing. Noe av grunnen var vel også at jeg ble mindre og mindre glad i vinter og kulde. Men når det «livnar i lundar og lauvast i li», skjer det samme med meg som med bjørka. Sevjen stiger. Det er som om sol og varme våkner opp en gammel og støl kropp. Da våkner skoggangsmannen i meg, og på søndag søkte Kvinnen og jeg ut i villmarka på Vennesla østhei.

Vi skulle vandre på de stier der jeg var lommekjent som guttunge.

Skal jeg være ærlig, er det kanskje ikke helt villmark. Mye av stien var opparbeidet og en del kunne faktisk ferdes med rullestol. Men i skogen var vi. Møtte på litt folk innimellom, både kjente og ukjente, men ikke så mange at vi ikke kunne kjenne skogens ro.

Litt lokalkunnskap satt igjen. Jeg kunne informere Kvinnen om at straks ville vi komme til Jerusalem. Og jo da … der var beviset. Et flott skilt viste oss at her lå en gang husmannsplassen Jerusalem, men uansett hvor mye jeg lette, var det ikke mulig å finne rester av hustufter. Tenke seg til at der, langt innpå heia uten veiforbindelse, bodde en hel familie for ikke altfor lenge siden.

Stille og rolig var det i hvert fall ved Jerusalem i Vennesla.

Litt andre omstendigheter og omgivelser var det da jeg besøkte det ekte Jerusalem mens jeg var internasjonal observatør i Hebron. Mens vi sto der på Venneslaheia, midt i skogen, kom jeg til å tenke på da jeg vandret oppover Via Dolorosa. Plutselig dukket det opp et skilt på veggen. Reklameskilt for en suvenirbutikk. Den hadde det treffende navnet «Stairway to Heaven». Det er ikke bare i Vennesla de kan finne på rare navn.

Skogsturen vår gikk videre. Vi fant et fint sted i sola der vi kunne nyte medbrakt mat og kaffe. Så var det stort sett nedoverbakke etter det, ned til sivilisasjonen igjen. Det kjennes godt å ha brukt kroppen litt, og ikke minst ha vært ute i godt vårvær. Kanskje jeg skal være litt mer vågal neste gang? Gjøre som jeg pleide som guttunge. Se etter en lite beferdet sti eller dyretråkk og se hvor det fører meg. Alltid spennende det.