Om å bli urban

For en som har levd i villmarka de siste årene har overgangen til langt mindre rurale strøk vært markant.

Publisert: Publisert:

Den pensjonerte politimannen Øyvind Andersen (62) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen

Nå er det sikkert en del kristiansandere der ute, eller byfiser som vi kaller dem, som rister litt oppgitt på hodet når jeg påstår at jeg har blitt urbanisert ved å flytte til Smååsane i Vennesla. Et par kilometer fra sentrum. Men jeg har en tanke om at jeg skal klare å bevise det.

For det første ... Det er aldri helt stille her. Om ikke annet så i hvert fall et industrielt sus fra Huntonit-fabrikken langt der nede under oss. Uvant for en som har levd i villmarken de siste 18 år. Når det var liten vannføring i bekken, kunne det en stille aftenstund være dørgende stille. En stillhet som kanskje bare av og til ble avbrutt av surringen fra en mygg på menneskejakt i natten.

For det andre ... Det finnes ikke bikkjer her. Ja, en sjelden gang kan vi se en og annen. Men det er et annet slags dyr i nesten hvert hus. Gjennomsnittsstørrelsen er omtrent halvparten av kjetta. Disse blir leiet rundt i bånd, selv om jeg tror ikke de er noen fare for rådyrbestanden. Heller tvert imot. Ja, til og med ei velvoksen skogsmus ville nok skremt dem grundig. Men de har lyd i seg. Hvis man legger godviljen til, så kan det minne litt om hundebjeff. Ja, hvis man skrur av bassen og vrir diskanten på maks. Men de er jo søte da, bevares ... Og de skiter. Lort på størrelse av halve kroppslengden på dyret.

For det tredje ... Her har vi også nærhet til utelivet. Ned bakken og bort ei slette og over i bro så er man der. Nå må jeg si at der er jeg litt ute av trening. Etter å ha sittet og nippet til vinglasset og skuet utover Hundremeterskogen og beverhyllen i mange år, så blir det litt kulturkræsj når man kommer ned blant folk. Når man i tillegg er omgitt av dårlige venner, må jeg bare konstatere at jeg er ute av trening.

En annen ting som er typisk for urbane områder er at de har natur og villmark tett innpå. Oslo har nordmarka og østmarka. Kristiansand har Baneheia og mange andre steder. Vennesla har jo både vestheia og østheia og milevis med skog nordover også.

At villmarka kan komme tett inn på sentrum, fikk jeg et bevis for her forleden. Jeg har jo en deltidsjobb som minibussjåfør, og fikk en ledig stund før jeg skulle hente neste lass. Parkerte ved Storevold, med utsikt ut over nordre del av Venneslafjorden. Et nydelig syn i seg selv. Der kom det en stor andefamilie padlende over mot meg fra Drivenessiden. Strømmen førte dem mot land et godt stykke sør for meg, men mor og far holdt god samling på troppen.

Like etter fikk jeg se en svane svømme opp mot grunna på sørsiden av Drivenesøya. Det virket som at han som enkelte andre ikke hadde tenkt å respektere lover og regler og privat eiendom, og faktisk ta seg i land. Nei, heldigvis stoppet han opp på grunna og begynte å dukke hodet under på matleting. Mens han holdt på dukket plutselig en fiskeørn opp. Den kom fra Drivenes-siden og dukket stadig ned etter fisk mellom fast land og øya. Gjentok dette stadig, så det må ha vært en ung fugl som ikke helt kunne dette. Eller en gammel som var ute av trening. For fisk er det i hvert fall nok av i fjorden.

Alt var såre idyll ... Eller var det virkelig det? Kanskje jeg tok helt feil. Kanskje andefamilien hadde et viktig ærend i nord for der jeg sto. Nå ødela strømmen hele dagen for dem, siden de endte sør for meg. Kanskje de måtte ta landeveien fatt. Rv405 er ganske så trafikkert en hverdagsettermiddag. Svanen da? Er ikke de vanligvis i par? Parforhold som varer livet ut. Denne var alene. Kanskje partneren hadde gått eller flydd bort, eller rett og slett hadde slått opp. Kanskje det faktisk var et selvdrukningsforsøk jeg bevitnet.

Fiskeørna, da. Nå må jeg jo påstå at synet ikke er hva det engang var, og avstanden var lang. Var det kanskje ikke en fiskeørn? Kanskje det var en måke som kom fra avfallsplassen på Støleheia, tilgriset med alskens uhumskheter, og prøvde skylle det av seg i det klare elvevannet. Ikke godt å si, men det er kanskje koseligst å holde seg til min første forklaring. Så ikke kom og si at jeg ikke er blitt urban. Ja, bortsett fra at jeg må trene litt på enkelte urbane offentlige tilstedeværelser, da.

Les flere innlegg fra Øyvind Andersen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Vennesla
  2. Blogg
  3. Øyvind Andersen