Mi mor preke møe. Ho preke mø ennå faktisk. Di fleste jentane i Røinåsslekta preke møe he æ merka, men mamma konne øu preke når ho kneib isammen tennane. Det æ jo nærliggans u tru at det va Merete som va gronnen te det då..som regel…
Mi mor va forskrekkelig nøye på at mi va fine i tøyet, å ikkje minst gollreine. Sjøl så anså æ ikkje detta som et problem, ikkje ei udfordring eigång, men Merete. Ho klarte det mest utrulie. Ho konne stå bom stille å bli begsvart, ingen som egentlig skjønte åssen det gjekk te. Det va då mamma prekte gjennom tennane som oftast. Då va det et røsk i armen å ner i ein stol. » Nå sidde du der!!, sa ho idet ho trylla fram ein serviett å bjønte å gni. Ikkje bare på tøyet, men i ansiktet øu. Litt spytt på…det va så kinnane blei dradd heilt bag i nakken.
Ei gång, då va æ vel blitt 16 år tru æ, så skrobba ho ansiktet mitt med ein neglbørste. Det va kvellen før Merete sin konfirmasjon. Då var det lys i stua då..uhuuu! Mæ å ein kompis hadde fånne ud litt tidligåre på kvellen at mi skolle ha vårt eget karneval. Temaet blei Jamaica. Begsvart skokrem blei ubønnhørlig gnurt inn i trynet, hals, hennane å beinane. Så toppa mi det heile med hver sin afroparykk.
Nå ska det seies at ette ei ronde på shoppingsenteret i Puerto Rico så hadde mi øu fått «tent lyset». Det vise sæ at æ ikkje klarte å luske mæ inn uhørt. Ho sadd klar i sofaen, å då va jo suppa kokt egentlig. Dø å pære å ho skrobba, då prekte ho bare igjennom tennane. «æ du ikkje klar øve å mi ska imårra?!». Ho fekk a det meste. Æ så ud som æ va sminka, solbrent å grælete på ei gång. Æ skolle filme denna begivenheden øu æ…så det va jo supergøy…
Ho prekte ikkje alltid gjennom tennane, som regel så va ho så i laget atte, men ho hadde som regel dårlig tid å prekte som om ho skolle røkke noe, å konne være litt brå. Mange trudde ho va vond, men ho æ ikkje det altså.
Ho fortalte sjøl at når ho las for presten så måtte di lære noe utenad. Å når det va hosses tur te å framføre, så dro ho igjennom detta verset i ei veddeløpsfart… Presten va ein seintprekans type. Det va då presten sa: frøøøken RRRRøinåååås….skaaaal diiii meeeeed toget?
Mi sprang rett som det va litt sidelengs, både mæ å Merete. Når ho treiv oss i hver sin arm å farta igjennom sentrum, så hadde mi sjelden behov for meir enn den eine beinet. Egentlig verst for mæ som ikkje hadde bein… Ho råkk det som regel. Merete blei lei a denna knibinga i armen, så ho løyste det veldig greit på egen hånd. Uansett å henne di va så hylte ho ud: AOOOO, ikkje klyyyyb! Det va jo ikkje vondt, va bare Merete som trivdes med å trasse bittesyn.
Ei gång mi gjekk tur i sentrum, æ tru Merete sadd i vogna. Det va best å tjore ho fast i noe ellår så stakk ho bare. Iallefall så kom mamma i prek med noen. Så bøye detta naudet sæ ner te oss å seie: «å for noen konstie jenter». Æ konne ha revna på plassen! Men dannet å beherska som æ va så venta æ med å sei noe før mi kom i bilen: «æ vil klyppe mæ!»
Les også av Ingvald R. Ingebretsen: