Det er noe i tiden som bekymrer. Velstandskurven, som over mange år har vært for oppadgående, har flatet ut og tenderer nå nedover. Om nedturen blir tilstrekkelig lang, vil den gi en pekepinn på dagliglivet på 1950-tallet. Det var å bruke beina, ski, sykkel eller ruta. Til skolen eller til o-løpet.
Den helt nødvendige telefonsamtalen ble tatt ved å låne naboens telefon, mens radioapparatet ga underholdning, presenterte ønskekonserten, fiskerimelding og andre nyheter. Fjernsyn var fremmedord og soldater fra Norge tjenestegjorde i «Tysklandsbrigaden». Ei finere bukse, ei bedre skjorte eller sko, en sjeldenhet. Støvelskaftene, nedbrettet i finvær og oppbrettet i ruskevær, var mest anvendelig.
Vi hadde respekt for voksne, for rutebilsjåføren – i fantasien en uoppnåelig tittel.
For lærerne det samme. Mange med pekestokk, til tider med hardt slag mot kateteret. Stille! I verste fall skamkroken. Det var gårdsarbeid og grisehyl til jul. Slakt til foredling og høytiden den mest luksuriøse. Deretter juletrefestene i skolehusene, Lia, Ekså, Dahl eller menighetshuset på Lunde. Festfølelse med sanger og gange rundt juletreet, andakt og Fadervår. Kunnskapen om Jesus var stor, og vi lærte budene på skolen. Ved leggetid var aftenbønnen viktig.
«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor – og alle barn på jord. Amen.»
Så kom godnattklemmen og igjen kunne jeg putte tommeltotten i munnen, holde filla under nesa og sove trygt. Rasjoneringskortene besørget rettferdig matfordeling og Marshall-hjelpen bidro til gjenreisning av et krigsherjet land. Fremtid og ny utvikling. Velstandskurven begynte forsiktig å stige. Endring ga fremgang og hverdagen opplevdes trygg. Mor fikk råd til moped og far til motorsag. Samtidig bidro kvinneforeningene med utlodning og pengegaver til misjonen og til barn som ikke hadde det så godt som oss.
Skole og læring, teknisk utvikling fulgte. Nye arbeidsplasser ble skapt.
Radioapparatene fikk konkurranse av TV-apparatene og telefon ble vanlig for de fleste. Kurven fortsatte å stige. Bilen ble oftere å se, og enkelte dro på tur. Kom det biler med utenlandske skiltnummer, ga notatet status i notisboka. Dette årevis før politisk debatt om førskole og skolefritidsordning.
Man gikk på barneskolen annenhver dag og lørdagen med. Rågummi-sko ble moten og piggsveis etter pinnsvinprinsippet. Røde Kors-automater ga femører til gevinst og jukebokser, iskrem og kafébesøk fristet. Handelslagsbilen leverte kolonialvarer hjem på bestilling, fiskestengene var i bambus og fiskebolleboksen slukboks og allemannseie. Politikerne gikk med hatt og frakk, mens den eneste kvinnen i formannskapet brukte skaut.
Nyere tid. Begge foreldre i jobb. Barn på førskole og skolefritidsordning.
Tidsbudsjettet rammer og bunnlinja i rødt, til tider. Tidsbalanse splitter, mens enda flere fritidsaktiviteter står i kø. Det fraktes barn i øst og vest. Hast, mas og krav, for at alle skal være fornøyd. Det blir behov for to biler. Tilrettelagt med oppvarmet innkjørsel, mens hytta på fjellet blir alternativ til den ved sjøen. Vi er ved «lykketoppen borettslag», sommer som vinter.
Det nærmer seg jul igjen. Hyllene fylles, trengselen er stor og gavemulighetene mange, de fleste i glanset papir med røde bånd, krøll i krøll. På merkelappen, fra mor og far, eller bare fra mor eller bare fra far. Måtehold ignoreres og bidrar til sprekkdannelse i et fininnstilt økonomibudsjett. Så tenker jeg på de som ikke kan velge. Som strever og kjenner på fortvilelse og urettferdighet. Jeg tenker på de lange rekkene av våre neste som står i kø. Det være seg der det er mulig å hente hjelp – representert ved velstandskurven.
Adventstid er ventetid. Vis omtanke og se hverandre. God jul!
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.