I skrivande stund sidde æ å pæse kaffi med kjøkkenbordet å både grue mæ å glede mæ te ein tur te Syden.

Det æ mi fire bånnane å mamma som ska ta avsted sydøve. Det va noe mamma dro igang…ho som he mest flyskrekk a alle på denna planeten.

Æ ska fortele dykken litt om åffår æ grue mæ litt. Æ he i et års tid kjørt øve Kulia når æ skolle te jobb. Å ette å ha kjørt veien såpass lenge, så bjønne en jo å legge merke te ymse ting langs veien. Æ konne ikkje la ver å se at det fantes ein skjærefamelie som holdt te heilt i bjønnelsen a Kuliaveien. Di flaksa sammen i eon liden flokk dei fire. Æ så di mest hver dag, i samme område. Æ tru ikkje di kan ha vært så gamle.

Di oppførte så ganske så forskjellig øu tykte æ, det va jo ikkje sånn at æ konne skjele di ifrå hinnanen bare med å se på di, men di va forskjellige å være på.

Æ så det best den eine mårraen, då hadde di såtte sæ på et gjerde som gjenge langsette veien. Ellår det vil sei, det sadd ei skjære på gjerde. Di hadde nok fått beskjed alle sammen om å sidde der, men det va bare ei pliktoppfyllans skjære igjen oppå der når æ kåm forbi.

Dei andre hadde tatt på sæ egne «oppdrag».

Ei a di, den som æ kjente mæ igjen i, stod rett på nersia a gjerdet å passe på dei siste 2. For dei hadde ingen intensjoner om å jårr som di va blitt fortalt jaffal. Den eine hadde tatt noen meter oppøve veien å hadde verken mål ellår meining i å henne ho skolle. ho bare verte oppøve å glante oppi veret.

Den siste, som æ sjøl konne minne om Merete, den hadde rigga sæ te heilt ude på kantsteinen mod veien. Det konne se ud te at ho digga musikk. Ho hadde haua mest ude i veien det bilane føyg forbi, å svinsa rondt som om ho va på noe festlig noe. Ho så slettes ikkje heilt edru ud, å brydde sæ døyten om verken biler ellår trafikk.

På denna samme turen te arbei så kjørte æ forbi Mosby. Detta va vel i halsjutia på mårraen, då æ kåm forbi et sjeldent syn.

På sletta før skulen så he di jo fått sykkelsti nå, å langette der så ligge jo husane. Noen med flotte hager.

Plutselig så fær æ se ein fyr som ligge på alle fire ude på sykkelstien. Æ tenkte jo at denna mannen trenge hjelp, så æ slakka ner farten æ ville sjekke nærmåre.

Det vise sæ at mannen dreiv å lukte…klåkka hal sju på mårraen…liggans på sykkelstien bøyd inn i plenen sin med ei saks i hånna. Nå he jo æ ei mor som he hatt te vane å stå opp om nettane for å vaske tøy, så æ kjenne godt te tvangstanker, så æ bare kjørte vidåre..

Camilla ringte mæ i går... Då hadde ho fått sjekka ud at mæ å ho skolle sidde påsia hinnanen på flyet te Syden… «Å, så gøy», sa ho. Æ sa mæ jo veldig enig, for ho æ jo ei veldig trivelig dame som for det meste lige å sidde i ro. Men æ tru at ein a gronnane te at ho sidde møe i ro æ at ho preke så møe. Ho preke lige møe som tante Jørdis å mamma te sammen. Æ tru aldri ho he sådde på sia sæ sjøl å hørt.

Tommy å mamma fær Merete imellom sæ, æ he vel egentlig ein snigans mistanke om at ho æ plassert der a Tommy. For ho æ jo som ei kasse kaniner å må allårhelst være i band. Æ kan se føre mæ at ho for det meste blir siddans feil vei i flysetet å preke hål i haue på dei som sidde bag ho.

Mamma pleie ikkje å sei så møe på flyturane, ho he nok med å rive i stykkår flysetet sitt.

Æ tenke det æ lurt å få dramma ho opp bittesyn allerede frå mårraen a, sånn som mi pleide å jårr før. Det blir så møe lettåre å stable ho inn på flyet då.

Ei gång ho va ude å fløy så fekk ei a flyvertinnane sett detta stuet som udspant sæ på rad nr 7. Då va ho i ferd med å demontere det meste a stolen sin med rå håndmakt. Flyvertinna foreslo at di skolle ta ein tur inn te pilotane. For det he hjelpt så mange andre med flyskrekk, sa ho.

Mamma hadde vel egentlig ikkje noe tru på detta, men stavra sæ inn inn der.

Pilotane forklarte alt te ho på verdens greiaste måde. Mens ho sadd der å hørte på, så la ho merke te at den eine piloten plutselig bjønte å blø ifrå øyret sitt.

At pilotane blø ifrå hauane sine, hjalp ingenting på flyskrekken min, sa ho te oss ettepå…å det kan æ jo være enig i.