Det er mye jeg ikke kan noe særlig om. Merkelig nok gjør jeg det ganske skarpt på quizer, men for eksempel sopp kan jeg lite om. Og nå renner sosiale medier over av sopp. Sopp har utkonkurrert søte katter. Sopp i alle valører og størrelser. Skuffende nok kommer ofte bildene uten oppklarende tekst, annet enn «Se-hva-vi-fant-her-men-vi-vil-ikke-si-hvor-fordi-dette-er-vårt-hemmelige-soppsted».
Andre legger ut bilder av lekre middagsretter med sopp, eller bilder av sopp som foredles i en gryte. Min venn Eirik sendte meg et bilde av «Den beste middagen jeg har spist i hele mitt liv. Dåhjort og selvplukket steinsopp». Og mat har han greie på, for han er 29 år, lafter tømmer hele dagen når han ikke lager buer, og er sulten støtt. Men han er like lur og lat som han er driftig, og han fikk Anton til å tilberede maten.
Dag legger også ut bilder av alt mulig han finner på bakken. Jeg kan ikke bli annet enn imponert over bilder av sopp, hvitløk, frukt, urter og bær som konserveres for dårligere (eller gode) tider. Alt mulig blir kokt og forvellet og lagret i adekvat forpakning. Til og med mjød plupper i bøtter og fat og tappes på flasker. Men jeg tror ikke mjøden lagres så veldig lenge.
Jeg husker med blandede følelser høst-søndagene på tur i skogen for å plukke bær. Forbaska tyttebær og ikke blåbær som jeg likte.
Men jeg kan også huske at jeg gjorde noen hjelpeløse forsøk på å bidra til matauken. Med et bitte lite spann. Det er ikke urealistisk å tenke seg at det var her min til tider destruktive utålmodighet fikk sin (u) rettferdige og altoverskyggende dominerende rolle når det tok opptil flere minutter så vidt å dekke bunnen med blåbær.
«Bruk bærplukker», sa min far. Ja, særlig. Da ble det like mye rusk og rask i spannet som bær, og en helsikes jobb med å rense når vi hadde pauser og spiste kneip med svett brunost. Eller enda verre: Da vi kom hjem og var slitne. En sur, utålmodig, finmotorisk evneveik guttunge med temperament som en illsint blanding av geit, esel og lemen er ikke klar for å «kose» seg med et spann fullt av rusk og rask. Et spann som til slutt kun inneholder noen få bær nederst i spannet. Men jeg kan likevel huske at jeg gjennomførte denne skjærsilden en gang. Da laget min hardt prøvede mor et bitte lite glass med blåbærsyltetøy. Som jeg selvfølgelig ikke delte med noen.
Bær klarer jeg tross alt å sortere unna, altså kjenne igjen. Blåbær, tyttebær, multer og bjørnebær. Og krekling. I sommer plukket jeg forresten kirsebær (eller var det moreller? Jeg vet ikke forskjellen). Det var gøy, fordi bærene var så store og saftige at jeg fylte en svær isboks på no time. Jeg spiste en del, ungene litt, og resten ble lagt på sprit. Det blir visst god schnaps av slikt.
Jo da, det er mange ting jeg ikke har greie på eller interesse av. Heldigvis er vi forskjellige, og i butikken har de stort sett det jeg trenger. Eller det vil si, det min bedre ¾ trenger for å kokkelere mesterlig på kjøkkenet. Nå høres det kanskje ut som om min kokekunst er like uutviklet som min finmotorikk, men jeg kan faktisk lage mat. Men hos oss som i mange andre hjem er de fleste oppgaver fordelt.
Maten står min bedre ¾ for. Jeg rydder, og nå er det så sjeldent jeg tilbereder noe, at jeg er temmelig rusten.
Ikke for det. Når jeg er på hytta med ungene alene er «pappas-miks-og-maks» en selvkomponert gryte som blir satt stor pris på. Når man lager mat så sjeldent som jeg gjør, gidder man nemlig ikke gjøre det særlig komplisert. Da blir det stort sett gryter i en eller annen form. Ikke for det: Pappas ovnsbakte båtpoteter og pølsebonanza er en sikker vinner det også. Med riktig tilbehør som syltet rødløk, grillet tidligkål, agurksalat, eple- og rødbetsalsa, for å nevne noe. Ungene vil også ha rekesalat (urgh …)
Skulle jeg mot formodning tenke det utenkelige og lure på om jeg skulle rusle ut i skogen til et dertil egnet sted for å plukke mat fra bakken, er ikke bildet Eirik sendte meg særlig illustrativt. Jeg antar at steinsopp ikke ser ut i skogen som på bildet. Og dessuten, ja – jeg sier det like godt rett ut, jeg skulle gjerne vært der og delt maten med de to, men jeg har altså aldri hatt et snev av interesse for å gå eller stå med hodet ned og rumpa opp. Verken i skogen eller hjemme.
Slikt forbeholder jeg min bedre ¾, og da helst med annen bekledning enn turbukse og anorakk.