Det er vinter. Natt. Februar. Utenfor vinduet som man ikke kan åpne, selv om det er en nødutgang, er landskapet i ferd med å stanse. Det vil si, det er ikke et landskap. Det er mest skog. Og noen kulverter. Og no’ stein. Og ganske mørkt. Og litt vann innimellom. Eller vatn. Kanskje er det Movatn. For det er der vi er. På Movatn.

Og der stoppet vi. Av en eller annen årsak – kanskje er den viktig, kanskje ikke, kanskje er det en elg som pleier komme eller i kveld ikke kommer over skinnegangen, eller konduktøren har en ekskone (eller noen andre som bor i synlig avstand fra skinnegangen som han vil se om har besøk (eller ikke besøk) men det blir iallfall, av en av de nevnte grunner, eller ingen av dem, (hva vet jeg) et kort opphold på Movatn.

Movatn ligger – eller påstås ligge – 271.8 moh. Noen har en eller annen gang målt dette, kanskje en vitenskapsmann – kanskje allerede i 1900 da stasjonen ble opprettet som et krysningsspor – og det er antagelig grunnen for at vi gjør et kort opphold, at noen skal benytte seg av dette krysningssporet – selv om stemmen som informerer om slike ting ikke har sagt det er i påvente av kryssende tog.

I seg selv en pussig tanke – at et tog skulle krysse skinnegangen, slik menn med imponerende barter en gang krysset Grønland, selv om det tross alt er mer betryggende enn den gangen stemmen som informerer om slike ting hevdet vi gjorde et kort opphold i påvente av møtende tog. Det bekymret meg.

Men Movatn altså, 271.8 moh., 19340 meter fra Oslo, et krysningsspor midt inni skogen, i februar, etter 117 år i påvente av en antatt mengde møtende og kryssende og befordrende tog, og engstelige konduktører som spionerer på ekskoner, eller kommende koner eller elg eller noe helt annet. Oppgradert med ekspedisjonsbygg i 1927. Hvem skulle de ekspedere? Eller, hva?

Vi gjør altså et kort opphold. Hvor lenge? Movatn fikk status som stasjon i 1935. Og sikkert en stasjonsmester. Og elg. Og så kom krigen. Og stillheten. I februar.

Tiden gikk, eller kom, alt ettersom man satt inne i toget, eller mer presist i kupeen på vognen på hjulsettet – hva som er tog og hva som er noe annet vet jeg ikke – eller om man var stasjonsmester og hadde flagg og fløyte og en stolt sønn i vinduet (eller datter) som så far ta på stasjonsmesterlua og gå ut og gjøre merkelige hemmelige tegn til togene som suste forbi (eller gjorde et kort opphold) på Movatn.

Eller – hadde noe med som skulle ekspederes. Eller noen.

Vi tar toget sier vi. Vi rekker toget. Toget går. Men akkurat nå, akkurat nå, i en skog ved et vann på ubetjent jernbanestasjon på Gjøvikbanen ved Movatn i Maridalen i Oslo kommune omtrent 19 kilometer nord for Oslo sentrum, gjør vi et kort opphold, 43 år etter at stasjonen fikk fjernstyring.

Kanskje det også i februar. Uansett lenge etter at barnet i vinduet og elgen og flagget og fløytene for lengst var reist videre. Eller kanskje det også ble stasjonsmester. Barnet altså.

«I 1971 fikk stasjonen fjernstyring og året etter forsvant betjeningen.» sier Jernbaneverket. Forsvant? Hvor ble det av dem? Hvor er de nå? Og hvorfor rev de ekspedisjonsbygningen i 1975, tre år etter at betjeningen forsvant? Rømte de? Ble de tatt av dage? Utspant det seg en familietragedie i ekspedisjonsbygningen etter at far ble fjernstyrt og flaggene og lua og fløytene og elgen og barnet i vinduet ikke lenger hadde noen mening?

Og her, på Movatn, med 10 parkeringsplasser og et leskur for ventende (hva venter de på, og hvem, og hvorfor, kanskje er det ekskonen som kommer hit og venter på en som aldri kom hjem? Eller en som gjorde at han ikke gjorde det mer. Eller en elg.) – men altså her – 271.8 moh., 19340 meter fra Oslo, i februar, gjør vi et kort opphold.