Mens vi begge sto der i bunadene våre og ventet, kom du med en del utsagn til sidemannen, om barn som går på Steinerskolen. Du kommenterte måten barna gikk kledd på, at du syntes det virket som om de gikk inn for å skille seg ut og at du mente de burde pyntet seg mer. Det gikk jo ikke an å gå med joggebukse og cap på selveste 17. mai, sa du.

Jeg hadde så lyst til å snu meg. Jeg hadde så lyst til å fortelle deg om noen av barna på Steinerskolen. Jeg hadde så inderlig lyst til å si noen mer eller mindre velvalgte ord om mangfold, likeverd og glede ved å være den man er. Jeg gjorde det ikke. Det var jo tross alt 17. mai. Barnas dag. En dag for sol i hjertet, sol i sinnet, hurrarop og barnelatter. En dag for bunad, dress, kjole, joggebukse og cap. En dag for blondt, brunt, sort, rosa og blått hår. En dag for glede. For alle, også deg. Derfor sa jeg ingenting til deg da du fremførte dine synspunkter om barna på Steinerskolen, men ordene dine sved.

Noen av barna på Steinerskolen er harmoniske, noen har ikke helt funnet plassen sin. Noen er glade, noen er triste. Noen liker matte, noen liker kunst. Noen er introverte, noen er ekstroverte. Noen gutter har langt hår, noen jenter har kort hår. Noen kommer fra familier med mye penger, noen kommer fra familier med lite penger. Noen har bunad, noen har joggebukse. Noen kommer fra Norge, noen kommer fra andre land. De er med andre ord akkurat like unike som alle andre barn. Noen barn på Steinerskolen har gått der siden 1. klasse, noen har begynt der senere.

De som begynte der i 1. klasse, begynte der kanskje fordi de hadde foreldre som hadde satt seg inn i, og likte, Steinerskolens verdier, pedagogikk og metodikk. De som begynte på Steinerskolen senere, begynte der kanskje fordi de av en eller annen grunn ikke fant seg til rette i den offentlige skolen. Foreldrene fant det derfor nødvendig å finne et alternativ. Kanskje disse barna hadde møtt voksne i den offentlige skolen som mente at det ikke passet seg for barn å gå med for eksempel joggebukse, rosa hår eller cap på 17. mai eller andre dager, slik at disse barna følte seg utenfor. Kanskje de til og med møtte på barn med slike holdninger.

Holdninger som gjorde at ett enkelt klesplagg var nok til å ikke være innenfor. Du skjønner. Voksne med slike holdninger som det du har, du bunadskledde dame i Kongensgate, får gjerne barn med lignende holdninger. Det jeg med sikkerhet kan si at barn som går på Steinerskolen har til felles, er at det er foreldrene deres som har bestemt at de skal gå der. Det er ikke barna som har valgt det.

Jeg vil også presisere at jeg ikke er i mot den offentlige skolen. Ikke på noen måte faktisk. Jeg digger tanken om enhetsskolen, en skole som skal passe for alle. På mange skoler fungerer det jo faktisk også. Hurra for det!

Tilbake til eksempelet med barnet som hadde joggebukse og cap på selveste 17. mai. Ja, vi kan også ta med de barna du mente bare hadde et ønske om å skille seg ut. Plaget de deg på noen som helst måte? Skadet de deg på noen som helst måte? Gikk det ut over deg på noen som helst måte? Jeg tør påstå at svaret er nei. La oss nå snu på det. Kunne dine kommentarer om barnet med joggebukse og cap gått ut over noen? Kunne de plaget noen? Kunne de kanskje til og med skadet noen?

Jeg tør påstå at svaret er ja. Ved å spre slike holdninger, og det gjorde du faktisk i det du ytret disse meningene i en folkemengde på 17. mai, kan du i verste fall både såre, skade og plage andre. Kanskje var joggebukse og cap det fineste dette barnet visste om. Kanskje familien til barnet med joggebuksa og cap rett og slett ikke brydde seg om at form og farge på klærne skulle være lik alle andres. Eller tenk om, i verste fall, at akkurat dette barnet gruet seg til 17. mai fordi joggebukse og cap var det eneste alternativet, og at akkurat dette barnet aller helst ville hatt en bunad. Hva tror du akkurat dette barnet, eller dette barnets familie hadde følt hvis de hadde hørt hva du sa?

Les også:

La meg si noe om det å være utenfor, og det å være innenfor. Å være utenfor, må være noe av den verste følelsen et barn i Norge kan oppleve. Vet du hvorfor? Fordi barn ikke velger det selv, og de kan dermed heller ikke gjøre noe med det. Det er vi voksne som velger dette for barna våre, det er vi som «programmerer» barna våre. Lærer dem å sette hverandre i bås. De med bunad her, de med joggebukse der. De med lys hud her, de med mørk hud der. Det er flertallet som til en hver tid bestemmer hva som er innenfor og hva som er utenfor.

Jeg skulle så inderlig ønske at flertallet mente at det å være seg selv, eller det å finne seg selv, var innenfor. At det å være greie med hverandre og å ta vare på hverande, var det som betydde noe. At det å vise raushet og godhet for hverandre var det som var avgjørende for om man var innenfor eller utenfor. Slik er det dessverre ikke, og jeg tror at det er mye på grunn av slike som deg, du bunadskledde dame i Kristiansand.

Jeg vil gjerne si noe om voksne som mener noe om hvordan andres barn skal se ut og hva de skal ha på seg, og som offentlig snakker høyt om dette, for eksempel på 17. mai. Dette gjelder ikke bare deg, du bunadskledde dame i Kongens gate, dette gjelder mange. Dere gjør meg engstelig. Jeg blir redd for hva slags verdier og holdninger dere viderefører til barna deres, hvis dere videreformidler at ett enkelt klesplagg er nok for å sette noen utenfor.

Dere gjør verden til et vanskeligere sted å vokse opp. Dere skaper avstand mellom mennesker som til og med går i det samme 17.maitoget. Jeg synes dere er med på å ødelegge mine og andres barn. Dere oppfostrer barn som blir engstelige for alt som er annerledes. Dere hindrer aksept og forståelse for ulikheter og dere bygger opp fordommer og fremmedfrykt. Vil dere virkelig det? Ønsker dere en hel generasjon som vokser opp i samme form, der alle har de samme interessene og verdiene? Der det å skille seg ut er noe negativt? Ønsker dere virkelig det?

Kjære alle voksne. Vi må ta godt vare på barna våre. Vi må ta vare på og fremelske ulikhetene som bor i hvert enkelt barn. Vi må dyrke det gode. Vi må omfavne det spekteret av ulikheter som bor i oss mennesker. Bare på den måten kan vi skape en generasjon med fordomsfrie og inkluderende mennesker. Vi må være rause.

Les også: