Kommunen, ein sinna mann

Sia mamma va livredd for at mi skolle gå inn på hansi tomt, antok jo æ at detta måtte være ein mann som va ånkli sinna å ikkje noe grei med bånnane.

Publisert: Publisert:

Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (48) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans egen blogg kranglefant.no. Her sitter han i bil sammen med mora Signe. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Ingvald Røinås Ingebretsen

Mi mor kan være rektig så øvebevisans når ho legge den sia te. Det trenge ikkje å være i nærheden a sant det ho seie, men få tår å betvile det ho seie. Æ he jo skjønt i vaksen alder at hvis ho påstenne noe å jårr som ho he hastverk så æ det neppe sant.

Det va bare sånn det va, mi fekk sjeldent ellår aldri ei forklaring på åffår mi ikkje måtte ditt å datt. Så då endte det jo opp med at mi resonnerte oss fram te ein begronnelse sjøl.

«Ikkje gå ner der, det æ kommunens!», hørte mi tidt å stadig. Heile byggefeltet i Brandehei bar preg a nybygging, å der va jo ikkje gjerder å denslags sånn som nå. Ho pleide bare å åbne det vinduet å gabe ud. Av å te skvatt ho ud verandadøra, av å te kjøkkenvinduet. Konne minne litt om et gjøkur egentlig. Ho hadde ein heilt egen tek på detta med vindusåpning. Åbning samt gabing i ett røkk. Hørte aldri at vrierane blei vridd rondt før ho gabte…mmmmmMMMMMIIIIDDAAAAAAAG…å bang igjen med vinduet.

Ho trengte sjeldent å gabe meir enn ei gång, for alle i heile Brandehei fekk med sæ å ti mi måtte heim te middag.

Ei gång så stod mæ å Vidar rett under kjøkkenvinduet. Ho hadde ikkje sett oss. Å plutselig så reiv ho opp vinduet å gabte noe aldeles forferdelig. Mi stod som noen saltstøtter under der. Så kikke Vidar bort på mæ å seie forsiktig: «Dø å pine å sinna ei mor du he».

Æ hadde aldri sett ellår treft Kommunen, men blei jo stadig minna på om alt han eide. Å sia mamma va livredd for at mi skolle gå inn på hansi tomt, antok jo æ at detta måtte være ein mann som va ånkli sinna å ikkje noe grei med bånnane. Æ tenkte møe på Kommunen, æ huske æ va himla engstelig når mi slapp ud katten. Den visste jo ikkje om Kommunen. Det va Merete som hadde gjedd navn te katten: pønki-katastrofe…

Æ skjønne jo åffår mi mor virka som ho alltid hadde litt dårlig tid, å prekte ualminnelig fort. Ho vokste opp på Tellhauane i Iveland, å der blei ho stadig både skutt å jakta på. Ho fortalte litt om detta te mæ eigång:

Så måtte æ vere elg og Odd Magne spiķka seg ei børse og så snekra han flere elger som han satte opp rundt omkring i skogen. Så begynte jakta. Æ ble rett som det var skutt. Og fikk en heljelig kjeft for at ikke æ daua som æ skulle. Så han lærte mæ hvordan æ skulle rykke til å ligge steindau, så drog han mæ over stokk å stein til der han bodde.

Tellhauane, jaktområdane va rett oppforbi husane. Foto: Privat

Vi hadde jo ikkje så mange å lege med oppa heia der…men å gabe, det konne ho...

Det skjedde møe rart oppi Brandehei, ting som konne virke litt rart på ein liden velkledd gutt. Rett på sia oss feks, så budde Kalle å Nenta. Kalle jåbba på Bryggeriet å tømte stadig kassevis med øl ud i heia, på Kommunens te å med...

Å bare sånn te info, hvis æ den dag i dag må innom Herredshuset så rette æ mæ ånkli opp i ryggen. Ein vett jo aldri om Kommunen æ der...

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Ingvald R. Ingebretsen
  2. Vennesla
  3. Blogg