Mi mor kan være rektig så øvebevisans når ho legge den sia te. Det trenge ikkje å være i nærheden a sant det ho seie, men få tår å betvile det ho seie. Æ he jo skjønt i vaksen alder at hvis ho påstenne noe å jårr som ho he hastverk så æ det neppe sant.
Det va bare sånn det va, mi fekk sjeldent ellår aldri ei forklaring på åffår mi ikkje måtte ditt å datt. Så då endte det jo opp med at mi resonnerte oss fram te ein begronnelse sjøl.
«Ikkje gå ner der, det æ kommunens!», hørte mi tidt å stadig. Heile byggefeltet i Brandehei bar preg a nybygging, å der va jo ikkje gjerder å denslags sånn som nå. Ho pleide bare å åbne det vinduet å gabe ud. Av å te skvatt ho ud verandadøra, av å te kjøkkenvinduet. Konne minne litt om et gjøkur egentlig. Ho hadde ein heilt egen tek på detta med vindusåpning. Åbning samt gabing i ett røkk. Hørte aldri at vrierane blei vridd rondt før ho gabte…mmmmmMMMMMIIIIDDAAAAAAAG…å bang igjen med vinduet.
Ho trengte sjeldent å gabe meir enn ei gång, for alle i heile Brandehei fekk med sæ å ti mi måtte heim te middag.
Ei gång så stod mæ å Vidar rett under kjøkkenvinduet. Ho hadde ikkje sett oss. Å plutselig så reiv ho opp vinduet å gabte noe aldeles forferdelig. Mi stod som noen saltstøtter under der. Så kikke Vidar bort på mæ å seie forsiktig: «Dø å pine å sinna ei mor du he».
Æ hadde aldri sett ellår treft Kommunen, men blei jo stadig minna på om alt han eide. Å sia mamma va livredd for at mi skolle gå inn på hansi tomt, antok jo æ at detta måtte være ein mann som va ånkli sinna å ikkje noe grei med bånnane. Æ tenkte møe på Kommunen, æ huske æ va himla engstelig når mi slapp ud katten. Den visste jo ikkje om Kommunen. Det va Merete som hadde gjedd navn te katten: pønki-katastrofe…
Æ skjønne jo åffår mi mor virka som ho alltid hadde litt dårlig tid, å prekte ualminnelig fort. Ho vokste opp på Tellhauane i Iveland, å der blei ho stadig både skutt å jakta på. Ho fortalte litt om detta te mæ eigång:
Så måtte æ vere elg og Odd Magne spiķka seg ei børse og så snekra han flere elger som han satte opp rundt omkring i skogen. Så begynte jakta. Æ ble rett som det var skutt. Og fikk en heljelig kjeft for at ikke æ daua som æ skulle. Så han lærte mæ hvordan æ skulle rykke til å ligge steindau, så drog han mæ over stokk å stein til der han bodde.
Vi hadde jo ikkje så mange å lege med oppa heia der…men å gabe, det konne ho...
Det skjedde møe rart oppi Brandehei, ting som konne virke litt rart på ein liden velkledd gutt. Rett på sia oss feks, så budde Kalle å Nenta. Kalle jåbba på Bryggeriet å tømte stadig kassevis med øl ud i heia, på Kommunens te å med...
Å bare sånn te info, hvis æ den dag i dag må innom Herredshuset så rette æ mæ ånkli opp i ryggen. Ein vett jo aldri om Kommunen æ der...