Raushetens nei

Det er en kunst å lære seg å si nei når det er riktig, for å ta vare på deg selv, andre og fellesskapet.

Publisert:

Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (53) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Eva Dønnestad

Og – det er en kunst å lære seg å si ja når det er livsfremmende for deg selv og andre. Når vi setter grenser for egen og andres verdi, valgmuligheter og verdighet, er det ikke livsfremmende.

Men når vi setter grenser for selvutslettelse, krenkelser, umulige krav og det som truer likeverd og vekst, da har grensene en funksjon. Da kan grensene være med å lage din «værens rom». Det rommet der du med alt du er, kan vokse og utvikle deg til ditt eget og fellesskapets beste.

Noen ganger opplever vi dilemmaer der det ikke er enkelt å vite hva vi skal si nei til og hva vi skal si ja til. Da er det klokt å være forankret i verdier, menneskerettigheter og kjærlighetens etikk som kan hjelpe oss å ta disse valgene.

Utnyttelsen kan fort ligge og true på baksiden av godheten om ikke godheten rammes inn av grenser mot det som krenker vår integritet. Grensene kan være med å gjøre det mulig å være tillitsfulle og hengivne mennesker.

Regler vs. hjertet

Vi lærte at godheten sa ja. Vi glemte å vektlegge at for å ta vare på det gode i oss selv og andre, er det også noe vi må si nei til. I hvilken drakt kommer det som truer ytringsfrihet, trosfrihet og retten til å bestemme over eget liv – i et land der alt er tilsynelatende mulig, åpent og fritt? Det er kanskje noe vi sammen må reflektere over. Det er hvor du setter grensene, og hvorfor du setter dem, som er viktig.

Grenser kan settes «innefra» – ut fra verdier, menneskesyn, overbevisning. Grenser kan settes «utenfra» – regulativer, regler, forskrifter. Ofte er det i sunn forening mellom disse to, grenser lages og settes. Det blir færre dilemmaer om regler og forskrifter bygge på gode verdier. Om menneskerettigheter og alle menneskers like verdi, ligger i bunnen, vil det prege hvordan grensene settes. Enkelte ganger kan det bli dragkamp mellom å sette grenser ut fra menneskesyn og verdier eller ut fra regler og forskrifter. Enkelte ganger opplever vi også dilemmaet: Skal vi følge reglene, eller følge hjertet, verdiene, menneskesynet- om disse sier noe annet. Ofte er det ikke helt klart og tydelig, hva som er rett og hva som er galt. Da kan det være klokt å lene seg mot menneskerettigheter, verdier, og medmenneskelig fornuft. Å være tro mot barna, og barmhjertig mot de ydmykede, er aldri feil.

Det er sjelden formålstjenlig å sette grenser mellom mennesker, mellom kategorier eller for å hevde oss selv eller enkeltgrupper. Vi setter ikke grenser for å stenge livspåfyll ute, men for å bevare menneskeverd og integritet og frihet til å velge.

Livsfremmende grenser

Livshemmende. Når grensene settes opp for å lage skillelinjer, stanse livsutfoldelse eller gjøre mennesker mindreverdige. Når grenser settes opp for å bevare egne goder på bekostning av andres, når grenser settes opp for å hindre livsutfoldelse og vekst. Da er grenser livshemmende, i verste fall livstruende.

Men når grenser settes opp for å ivareta egenverd og verdighet. Kropp og vilje. Når grenser settes opp for å bevare frihet til å tenke, føle og tro. Når grenser settes opp for å ivareta fellesskapet framfor egoet – da har de en verdi. Da kan grenser være livsfremmende.

Det finnes grenser som fremmer livsutfoldelse. Det finnes grenser som begrenser livsvekst. Utfordringen er å sette rette grenser på rett sted, på en god måte og av en forståelig grunn. For å klare det, trenger vi forankring i verdier, tro eller livsideologi som bevarer troen på menneskets verdi og likeverd.

Fanget eller beskyttet av grenser?

Om vi ikke klarer å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss, kan løsningen fort bli ett av to: Enten at vi polstrer oss helt og stenger av både for andre og det vi selv trenger. Eller at vi åpner for alt og blir tråkket på. Grensene kan være med å bevare integritet, valgmuligheter, råderett over eget liv og egen kropp.

Men vi må da være litt grensesprengende innimellom? Ja, selvfølgelig. Overfor alt som hindrer god livsutfoldelse. Meningsløse grenser derimot, kan være med å ta fra mennesker evnen til å kjenne etter hva de virkelig trenger. De er rammet inn, og om rammene forsvinner, vet de ikke hvem de er og hva de trenger. De har vært definert av rammene alene. Om grensene og rammene forsvinner, må de bruke lang tid på å finne egne behov, egen vilje og motet til å ta egne valg uten å skamme seg over dem.

Det finnes både enkeltmennesker og religiøse og politiske miljøer som ønsker å overta råderett over andres liv. Vi har den seinere tiden, i ulike medier, kunnet følge menneskers kamp for egen tilværelse etter å ha hengitt seg viljeutlsettende til religiøse ledere. Vi må kanskje snakke med barn og unge om hva de skal hengi seg til – og hvor viktig det er at dedikasjon og lidenskap aldri går ut over deres egen rett til å forsøke å skape og selv velge hva som skal til for å få gode liv. Kritisk sans er sunt!

Tåleevne på ville veier

Vi må trene på å tåle sorger og motstand. Men ingen andre skal pålegge oss å tåle krenkelser. Det blir tåleevne på ville veier.

Noen ganger blir vi påført smerte og lidelser vi ikke kan gjøre noe med, men vi skal aldri tåle å bli krenket uten å forsøke å sette grenser for andres livshemmende inntreden i livene våre.

Sjenerøsitetens ryggrad

Uten forankring og retning, kan rausheten bli selvutslettende, integritetsløs og i verste fall ødeleggende for fellesskapet. Rausheten må ha forankring og retning. Forankringen kan blant annet være verdisett, menneskesyn, tro, menneskerettigheter eller ideologi. Retning kan være vandring mot fellesskap, integritet, likeverd, livsutfoldelse, helhet og mening.

Uten grenser tømmes rausheten for sitt livsutviklende innhold. For å sette livsfremmende grenser for seg selv og andre, er det nødvendig å vite hva en trenger, hvilke behov en har og hvordan en kan fylle dem.

Å si ja til det som styrker forankring og god utvikling. Å si nei til det som bryter ned forankring og god utvikling. Det er sjenerøsitetens ryggrad. Det er raushetens vesen.

Om vi vil ha et sjenerøst, kjærlighetsfullt og anerkjennende fellesskap, må vi være like lidenskapelig opptatt av å kjempe mot det som ødelegger verdier og mål, som vi er lidenskapelig opptatt av å styrke det som fremmer det.

Noen ganger er det riktig å si som den 13 år gamle jenta sa til foreldrene sine etter de hadde bestemt at hun og broren skulle bo hver for seg da de ble skilt: ”Don’t you fuck with me. Ever. Jeg har Barnekonvensjonen på min side.”

Andre ganger er det riktig å si det som den samme jenta sa til broren sin: «Jeg er her, jeg gjør alt for deg. Vi skal ikke bo hvert vårt sted. Vi bor sammen annenhver uke hos mamma og pappa.»

Vær forberedt på at noen kan begynne å stusse litt når du begynner å tegne opp grensene. For egoet i oss blir jo glad når noen strekker seg langt for fellesskapet. Og vi mennesker er sånn skrudd sammen, virker det som, at vi egentlig tenker mest på oss selv. Vi oppdager knapt at noen er i ferd med å gi så mye til fellesskapet at de flyter ut.

Vi merker det ofte for seint når tristheten skyver gleden til side i dem vi har rundt oss. Fellesskap bygges best av mennesker som både tar vare på egne behov og klarer å fylle andres. Ingen fellesskap tjener i lengden på å utnytte «de rause.»

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Eva Dønnestad