MINNEORD: «Det er trist å meddele at Karl Aksel Andresen døde torsdag 8. desember. Han ble etter kort tid etter feiringen på Søgne gamle prestegård innlagt på sykehuset med covid-viruset, men ble senere overført til Søgne omsorgssenter hvor han fikk fast plass. Tilstanden var imidlertid alvorlig, men vi hadde alle et håp om at han skulle klare seg bra.

Slik ble det ikke, men han var svært godt fornøyd med det stellet han fikk på omsorgssenteret og som alltid hadde han godt humør og var svært stolt av all den æren han han ble vist i forbindelse med feiringen på prestegården og spesielt det dere var med på å gi ham.»

Disse ordene mottok vi fra nære pårørende med stor sorg, men kanskje ikke uventet når man passerer 100 år.

Uansett har det vært en ære å få lov å være med å feire Søgnes siste gjenlevende krigsseiler.

Etter som årene har gått har kanskje forståelsen for krigsseilernes innsats og betydning for freden økt, men først i 2013 kom regjeringen med en unnskyldning om den behandling krigsseilerne fikk etter krigen. Den nylig lanserte filmen Krigsseileren har også bidratt til større forståelse.

Jeg tillater meg å sitere fra en orientering gitt til deltakerne på 100-årsfeiringen:

«Karl Aksel dro til sjøs som 15 åring og fikk sin kokkeutdanning på skoleskipet Sørlandet. Deretter dro han ut i verden og under krigen seilte han på 4 forskjellige båter som vi kjenner til. Det var skipene Viva fra 40-42, Kaldfonn fra 42-43, Solør fra 43-44, og den siste båten vi kjenner til var fra 44-45 og hadde navnet Norsol. Transport av krigsmateriell, bl.a. flybensin, var viktige bidrag fra USA. Konvoiene gikk hovedsakelig mellom USA og England.

I mange år har Karl Aksel vært med i en krigsseilerforening i New York og som president i den foreningen har han hatt ansvar for mange tilstelninger og tatt imot besøk fra Kongehuset i Norge. Han er i dag den siste gjenlevende av de krigsseilerne som bosatte seg i New York.

Karl Aksel gikk i land i Brooklyn i New York ved krigens slutt. Han fortsatte sin sjømannskarriere, men det tok en tid før han igjen besøkte sitt hjemland Norge. Det gikk hele 19 år. Han var den eldste i søskenflokken på 10 og da han kom hjem første gangen etter krigen, i 1957, møtte han for første gang noen av de yngste i flokken. Han hadde på den tiden etablert seg med familie i USA.

Karl Aksel hadde jobb som kokk/stuert på taubåter som gikk på Hudson River i mange år og det var der han avsluttet sin sjømannskarriere. Han pendlet i mange år mellom New York og Norge i tiden på 60- og 70-tallet og han ble nærmest en kjendis blant flyvertinner og stuerter i flyselskapet SAS.

Det mest påfallende særkjenne med Karl Aksel er hans gode humør og omsorgsfulle væremåte. Han er i dag amerikansk statsborger, men har aldri glemt sitt opprinnelige hjemland og opphav. Han er takknemlig for alt han har fått av goder fra Norge. Hvis det ikke hadde vært så mye papirarbeid som måtte ordnes for å opprettholde dobbelt statsborgerskap, hadde han helt sikkert fortsatt hatt norsk pass også. «Om jeg ikke har norsk pass så er jeg jo likevel norsk og fra Søgne», sa han en gang og latteren trillet.»

Vi som fikk være med på 100-årsfeiringen kan bare underskrive på superlativene om Karl Aksel. Våre tanker går til de nærmeste som har mistet en markant skikkelse i sitt liv og vi lyser fred over Karl Aksel Andresens minne.