BLOGG: I vår var jeg på en utstilling på Tate Modern i London. Det er mitt favorittmuseum, ikke bare på grunn av alle de fantastiske utstillingene som vises der, også kafeen i 6. etasje er verdt et besøk i seg selv. Den har utsikt mot Themsen og St. Pauls Cathedral, og mens man drikker kaffe eller te kan man se på folk som haster langs elva, som krysser Millenium bridge, og på været som stadig skifter over byen.

Og så kan man se innover og tenke over utstillingen man har sett. Noen ganger er det kanskje ikke så mye å tenke over, bildene eller installasjonene har ikke gjort det store inntrykket. Det skjer meg innimellom. Men som oftest på Tate er det et eller annet som får meg til å stoppe opp.

Mona Hatoums utstilling på Tate i vår gjorde inntrykk på meg. Hatoum er opprinnelig palestiner, født i 1952 i Libanon, men bor og virker i London. Utstillingen på Tate var retrospektiv, hun har laget video og installasjonskunst siden åttitallet. Spesielt var det et av verkene jeg ble stående lenge ved. Det heter Homebound.

Betrakteren møter et rom som er avsperret med stålvaiere foran inngangen. Rommet innenfor vaierne er rotete og samtidig enkelt møblert; et bord med noen stoler rundt, to senger uten madrass, noen kjøkkenredskaper, et fuglebur og noen lamper. Ikke veldig innbydende, men det er et rom noen kunne ha bodd i.

Likevel er det umulig: til alle metallgjenstander i rommet er det koblet strømførende ledninger.

Lyden av strømmen som sendes gjennom ledningene er forsterket over høyttalere. Først høres et svakt sus, så blir lyden sterkere, lampene lyser opp, det spraker i ledningene. Rommet blir opplyst, lyset er gyllent og mykt. Samtidig minner lyden om strømmen som går gjennom metallet, støtet man ville få om man berørte noe der inne.

Jeg ble stående foran sperringen en stund. Fulgte strømmen som gikk i bølger, svakere, helt til rommet lå nesten i mørke, før lyden økte igjen og lampene lyste sterkere. Jeg så på kjøkkenredskapene: det nå høyspente dørslaget, rivjernet ved siden av. Senga som stod der, metallfjærene i sengebunnen som ledet strøm.

Og i det lyset var på det sterkeste, lunt og behagelig, ble jeg ble veldig berørt. Jeg var i grunn på nippet til å begynne å grine.

Etterpå, da jeg satt oppe med en kopp te ved vinduet og utsikten mot St. Pauls, tenkte jeg på hvorfor akkurat da. Og hvorfor trist. Ikke redd eller urolig, som man kanskje skulle trodd, det er jo fremfor alt et nokså skremmende verk. Jeg kom frem til at det var det lyset, at det ga meg en følelse av noe som «kunne vært», som om det i dette rommet kunne bodd noen, livet de kunne hatt der, men så går det altså ikke, det er umulig.

Årsakene kan være mange, Hatoum selv har jo bakgrunn som flyktning, det gir verket en politisk dimensjon: Rommet blir farlig å være i, samtidig er det umulig å komme tilbake til, stålvaierne hindrer den som står utenfor tilgang.

Rommet i seg selv og de hverdagslige kjøkkenredskapene gir også andre assosiasjoner: kvinners posisjon i hjemmet, stengslene som har holdt dem inne, farene hjemmet kan by på. Som om rommene er giftige, skadelige.

I den nye romanen min har jeg skrevet om et ekteskap som går i oppløsning. Hovedpersonen i romanen er Daniel. Han jobber både som vanlig portrettfotograf, men også med kunstprosjekter. Han en rastløs type som til tider føler at det å leve «helt vanlig» er krevende, han blir urolig av det. Han tenker på flukt.

I begynnelsen av romanen får han en ide om at han vil lage en serie med bilder av folk i området der han bor. Det virker ikke som om de han ser rundt seg har det på samme måte som ham, de virker tilfredse:

Tilfredsheten interesserte meg, det at folk fant mening i alle oppgavene de hadde i hverdagene sine: Hagearbeidet ble utført med flid og grundighet, husene ble malt, bilene vasket. Timevis ble satt av til båtpuss vinteren gjennom. Få ting ble verdsatt så høyt som vårens første båttur.

Og den innsatsen og det alvoret som oppgavene ble gjennomført med, ønsket jeg å dokumentere. Kanskje var fascinasjonen også et uttrykk for et ønske eller en lengsel etter selv å oppleve en slik tilfredshet. At jeg kunne finne frem til en ro, med meg selv, med oss, med livet vi hadde sammen her og nå.»

Daniel har brukt tid og krefter på å finne ro i de rommene han har valgt å leve i: Med kjernefamilien i et hus i et helt gjennomsnittlig område i Norge. Det har tatt tid, men nå føler han at han er på vei til å få det til. Ekteskapet med Sonja har vært vanskelig, rastløsheten hans har preget dem i mange år.

Nå vil alt løsne, tenker han. Falle på plass.

Men Sonja har møtt Klaus. Først vil hun ikke innlede et forhold til ham, hun vil leve sammen med Daniel og de to jentene deres. Likevel fortsetter hun å treffe Klaus. Omgivelsene rundt henne endrer seg. Huset de har pusset opp, båten de har skaffet seg, nå er det som om alt har forandret seg. Etter at hun traff Klaus er alt det andre noe hun ønsker seg bort fra, noe hun føler seg fanget i.

Slik tror jeg våre hverdager kan oppleves, slik tror jeg livene våre er:

Noe skjer og så forandres alt.

Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva sier at vi forstår oss selv gjennom de fortellingene vi forbereder oss på å fortelle til andre. Selv om vi ikke nødvendigvis deler historiene våre, gir vi erfaringene våre betydning i en imaginær samtale der vi forteller oss selv til en annen.

Når Sonja møter Klaus, må hun gjenfortelle samlivet sitt med Daniel. Til da har de levd sammen i huset, det har ikke alltid vært lett, men det har vært mulig. Inntil nå. Med Klaus opplever hun at hun er mer seg selv. Hun må gå tilbake i tid og se på alt som har hendt mens hun har vært sammen med Daniel med dette nye blikket, løfte frem en annen historie om samlivet deres.

Hvert øyeblikk gir seg selv som vitne til alle andre, skriver filosofen Maurice Merleau-Ponty. Nåtiden inneholder til en hver tid den umiddelbare fortiden og fremtiden. Samtidig inneholder fortiden fremtiden, det vil si øyeblikket her og nå. Det er med dette blikket bakover Sonja ser gjennom alle hendelsene på ny. Fremtidens blikk vet noe annet, tillegger det fortidige ny betydning.

I det samme blir det livet Daniel har hatt med Sonja utilgjengelig. Han blir betrakteren som står utenfor stålvaieren, han kan ikke lenger komme inn i det hjemmet han trodde han hadde. Livet slik han kjenner det er borte for alltid. Det føles som å falle, som om han ikke har kontroll, som om ingenting rundt ham er til å stole på.

Hva gjør vi når vi opplever et slikt kontrolltap? Det er et spørsmål jeg har stilt meg mens jeg har skrevet denne romanen. Hvilke skritt er vi villige til å ta, hvilke verdier er vi villige til å sette til side når vi føler oss truet.

For Daniel blir fortellingen en måte å gjenvinne kontrollen på. Han må forsøke å skape en sammenheng. Han må gjøre det Sonja allerede har gjort: gjenfortelle. Men først tar han med seg jentene sine på båttur. Avtalen er å komme tilbake etter en natt, men Daniel vil selv avgjøre når de skal dra tilbake.

Og så blåser det opp.

Benedicte Meyer Kroneberg (44) kommer fra Arendal, men bor og jobber for tiden i Singapore. Hun debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er. Hun har siden den gang skrevet tre kritikerroste romaner og ga nylig ut sin femte roman, med tittelen Dette er helt nødvendig.