Jeg skal aldri bryte håndbak med Magne igjen

Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

«Skal si det blåser», sa jeg. «Ja, det er vinden», sa Magne. Og han burde vite hva han snakker om. Han er fra Froland.

Ikke det at det blåser mer der enn her, men han er bonde og lever av det naturen gir. Og blåser over ende. For han er tømmerhogger også.

En gang brøt jeg håndbak med Magne. Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud. Jeg så fem levende eikekvister lukke seg om mine i et fast grep. Det var som å være med i Ringenes Herre. Å bryte håndbak med en furet værbitt neve som hans er som å bryte med moder jord. Det er noe naturstridig over det. Men siden naturen alltid vinner til slutt, så var det ikke et forsmedelig tap å bli lagt pent og rolig langflat ned over bordplaten. Og han var snill nok til å si at det var «da litt motstand i meg».

Samme det. Det var som nevnt intet forsmedelig nederlag. Og jeg overlevde.

Vi mennesker har det med å utfordre naturen. Vi skal utforske. Erobre. Ser du en ubestigelig fjelltopp, kan du være sikker på at det har vært noen oppå den. Og kanskje like mange som har dødd i forsøket. Eller i det minste gått ned med flagget til topps. For vi taper med ære. Rare greier, det der. En veldig funksjonell mekanisme som får oss til å gå på nye utfordringer gang på gang.

Vi er en optimistisk del av syklusen på jorda, og bruker tap som lærdom for å prøve igjen og igjen. For vi skal opp på den toppen. Eller krysse det havet, nå den polen. Selv de mektigste dyrene lærer av sine feil, og lusker unna når de møter overmakten. Men ikke vi. Vi trekker oss tilbake og klekker ut nye måter å lykkes på. Det er noe fascinerende over denne mekanismen i oss. Reis dere, og reis dere igjen til lam blir som løver.

Men like viktig som «å ikke gi seg», er det å vite når en skal gi seg. Vise ting er en tapt sak, og hvis det var umåtelig viktig for meg å banke Magne i håndbak, måtte jeg ha lusket rundt som en annen hyene og ventet på at han skulle bli syk eller noe. Eller brukket armen. Eller – det måtte bli begge armene. For han er en naturkraft som er spyttet ut av djevelens esse med en like nådeløs venstre som høyre. Så jeg finner heller andre ting å bruke kreftene og erobrertrangen på. «Salige er de plattfote, for de skal jevne jorda», var det en som sa.

«Du er på ditt beste når du lykkes», og alle er flinke til noe. Alle har et talent, og heldige er de som finner det. Fot- og andre baller har aldri oppført seg slik jeg ville, og heldigvis skjønte jeg det tidlig. Tilfeldighetene (en hoppinteressert far) gjorde at å styrte ut fra et vaklevorent tretårn ble min idrett – selv om det i seg selv egentlig er naturstridig det også.

Hadde det vært meningen vi skulle fly, hadde vi blitt skapt ned vinger. Og merkelig nok var både hjernerystelse og kulhopp en kilde til energi og nye forsøk. For den følelsen, når en flyr, kan ikke beskrives. Av alle de tusen gangene jeg har hoppet, husker jeg tre. Det holder det, selv om ett av dem førte meg på legevakta. For jeg hoppet bakken ned, og hadde lyktes selv om jeg i nedslaget lå like langflat over skia med nesa godt plantet i snøen. I hui og hast gikk det til legevakta med øynene i kryss mens jeg etterlot meg et avtrykk i bunnen av bakken en Disney-film verdig.

Men like forbaska var det opp i bakken igjen så snart øynene var tilbake i fokus, for den følelsen i svevet ... «Salig er de plattfote, for de skal jevne jorda», ja.

Vi trenger utfordringer for å vokse, noe å strekke oss etter. Nye horisonter og nye «erobringer». Og vi beveger oss best på grensen av det som er mulig, og svekkes kun av arrogansen som leder oss til å tro at vi er best.

Men hvorfor oppsøke uoppnåelige utfordringer gang på gang? Noen gjør jo det også, og får energi av det. Som de bruker på å gå på igjen for å oppleve nye forsmedelige tap. «Den sterkeste kjærligheten er den ubesvarte». Men «Titanic» møtte sitt isfjell og «Gigantic» og «Olympic» ble aldri bygget.

Da er det langt bedre å forsone seg med både isfjell, vind og tømmerhoggere og heller gå fryktløs på noe jeg har et snev av sjanse til å lykkes med.

Og jeg jeg skal aldri bryte håndbak med Magne igjen. Jeg går heller ut og lar vinden blåse hodet rent og frigjøre plass for nye ideer, drømmer og utfordringer jeg kan lykkes med.

For det er når jeg lykkes, at jeg er på mitt beste.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg