Det var godt med mennesker utenfor Happy Donuts i Østre Strandgate søndag. Det var godt med mennesker utenfor Happy Donuts i Østre Strandgate søndag. Foto: John G. Bernander

Fenomenet Happy Donuts

Det er som scener fra gamle Øst-Europa før murens fall.

Happy Donuts, «Lykkelige smultringer» heter ei nystartet lita sjappe like utenfor gatedøra vår. Her i krysset Østre Strandgate/Elvegata i Kristiansand, slynger det seg en lang kø av småhutrende forventningsfulle kunder. De venter på å bli blant de heldige fem av gangen, som slipper inn i varmen til fargesprakende, velduftende donuts alle varianter.

Det er som scener fra gamle Øst-Europa før murens fall. Den gang sviktende vareforsyninger og feilslått kommunistisk planøkonomi førte til stadige mangler, rasjonering og tilløp til hamstring når jungeltelegrafen kunne melde at de hadde fått toalettpapir, tannkrem, kjøtt eller annet inn i butikkhyllene. Da var det nød som skapte køer, mangel og misnøye.

Her er det løfte om lykke, opplevelse og smak, som en søndag formiddag får folk til å trosse kalde fem minusgrader, snøføyk og isnende nordøst. Opp mot en halvtime i kø står folk frivillig og fryser for sjansen til å kjøpe med seg et brett med fete, søte fristelser pyntet med rosa og turkis strøssel, melisdryss, eller annet som behager.

Næringslivslederen og tidligere politiker John Gordon Bernander (63) fra Kristiansand har skrevet denne teksten. Foto: Jim Rune Bjorvand

Her er det altså ikke nødvendig matauk, men lysten på det søte, som driver. Ifølge Fædrelandsvennen er eieren Aman Babasha allerede i gang med å ta suksessen videre. Han åpner snart en «Happy Donuts» både i Bergen og Stavanger. Hva dette måtte gjøre med folkehelsen vet ikke jeg.

Men amerikanske smultringer i alle varianter er vel knapt sikringskost, eller innenfor de fem om dagen, som ernæringsekspertisen fordrer vi skal spise. Derimot er de en opplevelse, og kanskje en flukt fra Koronatidens kjedsomhet og indre eksil. Vær varslet, snart kommer det en «Happy Donuts» nær deg.

Forventning – «må ha, og alle andre får» – driver opp salget. Like bortenfor smultringbutikken, holdt i min barndom Osebergs Tivoli til om sommeren. Eieren, Gorgus Oseberg, visste å skape behov og forventning. Var det ei bod det gikk litt dårlig med, fikk han alltid en flokk med ungdom til å stille opp mot gratis ballkast, sjanser i fiskedammen eller en tur i karusellen. Straks noen køet seg opp, kom andre til. Ingen tok sjansen på å gå glipp av noe, og så trillet pengene igjen inn i kassa.

Om det er samme psykologien som råder rundt smultringsalget vites ikke. Fenomenet Happy Donuts skaper i alle fall køer, forventning og butikk.

Her holder de meteren i køen, spriter av og kommer med smil om munnen ut igjen. Desserten, kaffekosen, eller løftet til barn og barnebarn er sikret. Etter ekspedisjonen ut i den sørlandske Fastelavensria og snøføyka, køståing, og valgets kvaler i butikken. Det blir smultringer til kvelden!

Dette innlegget ble først publisert her

Les flere innlegg av John G. Bernander her