Tenåringer er en egen rase. Som lever på sin egen planet, i sitt eget univers. Med egne regler. Likevel er de sørgelig nok og på mystisk vis bundet til vår egen planet. Temmelig slitsomt for en rase som med lynets hurtighet tar steget fra søte barn til uspiselige tenåringer, og helt på egen hånd har utviklet seg til den eneste sanne herskende rase.
Helt ut av det blå utvikler de brått sin egen velkvalifiserte forståelse av hvordan verden fungerer. Og i sentrum av dette «velfungerende» universet sitter hovedpersonen selv. Tenåringen. På vår planet.
Utfordringen er at disse hormonbombene mener at det er vi andre som ikke henger med i svingene. Det er med andre ord vi som skal tilpasse oss. Med bristende logikk og en oppgitthet tuftet på rent raseri går de løs på «The establishment». Og det skal tenåringene ha: Den utholdenheten de legger for dagen kan vi lære av noen hver.
Den ene av mine voksne barn raste i vill gråt over sitt faderlige opphav for noen år siden. Jeg hadde akkurat kastet (trødd) henne ut av bilen under øvelseskjøring fordi 16-åringen (den gang) selv ville sette premissene for opplæringen. «Når jeg sier STOPP, så stopper du», sa jeg. Det var ikke tenåringen med på, for hun måtte jo først se om det var noen grunn til det. Da (brå)stoppet vi langs veien og klargjorde reglene for øvelseskjøring. Enden på den visa var at hun måtte gå hjem.
«Den onde stemor» nappet fra meg bilnøklene da jeg kom alene hjem og fant en rasende tenåring gråtende og trampende langs veien. Forklaringen fra «Hormonella Patronella» var enkel nok: «Pappa er som en liten gutt. Det er jeg som må oppdra ham».
Ok. Jeg skal innrømme at jeg ikke er verdens mest tålmodige mann, og kunne sikkert taklet det bedre. Men jeg hadde gjort det samme igjen i dag. Uten å blunke. Det er noe som heter situasjonsbestemt ledelse, og i 1000 rullende kilo er det ikke rom for demokratiske avgjørelser når bilen er på vei ut i grøfta. Historien beskriver uansett godt den omnipotente vandrende hormonelle naturkatastrofen, som selv som nybegynner bak rattet vet best.
Vel, det var noen år siden, og nå er vi atter en gang utsatt for et av naturens luner. For min del føler jeg meg godt forberedt, men slår nå likevel sånn for moro skyld opp i faglitteraturen. FHI forteller oss klokt at «Å hjelpe tenåringen på veien til å bli en ansvarlig og selvstendig voksen, er ikke alltid en lett oppgave. Det kan være en forvirrende tid for den unge, og en prøvelse for den voksne».
Vis kjærlighet, sier FHI. Lytt til tenåringen, vis at du bryr deg. «Det er ikke sikkert tenåringen er interessert i samtaler og samvær med foreldrene».
Men altså. Heldigvis elsker man sine barn, selv tenåringen. De (få) lyse øyeblikkene hvor de fremdeles viser fram barnet i seg er skattede øyeblikk. Tenåringen her hos oss er nå heldigvis heller ikke så grusomt rammet av overgangen, men man kan ikke annet enn la seg fascinere av de raske svingningene og humørskiftene.
Uansett er puberteten tiden hvor en skal «finne seg selv», og det beste vi som foreldre kan gjøre er å veilede så godt vi kan, støtte og forstå. Og sette grenser. Vi må tåle svingningene og «stå i det». Så kan en bare be om at når dette er over, blir andungen en nydelig svane, et sosialt spiselig vesen som gjør gode valg for seg selv.
I skrivende stund er det 1. april og skolen lurte oss til å tro at det var skøytedag på Dølemo, og alle skulle ha med skøyter og niste. Vi sendte ungene av gårde uten annet enn niste, men jeg syns nå det var litt synd. En skøytedag på Dølemo hadde vært helt supert for slappe, 13 år gamle besserwissere. Så jeg gikk fem på aprilspøken fra lærerne, jeg.
1. april er for øvrig den eneste dagen folk er skeptiske til det de leser på Facebook og andre sosiale medier. Selv alle de velutdannede akademikerne fra «Livets Harde Skole» er forunderlig kritiske og stille denne dagen.
Elevene skulle forresten ta hevn med å stille inn den verste alarmlyden på 30 telefoner hver time hele skoledagen.» Ha ha», sa jeg. «Ja det blir jo «gøy». Den første gangen. Men det er kanskje litt mye å gjøre det hele dagen?»
«Å, nei. Dette blir kjempemoro, pappa. Tenk det, kvart på hver time i hele dag ringer alle telefonene i klassen. Bare hør på min alarm. Er den ikke fæl», strålte tenåringen kjempefornøyd.
«Dere skal være glad ikke jeg er lærer for dere», sa jeg tørt.
Bare tenåringer kan finne på noe sånt.