Like fullt bare må jeg få dette ut av systemet mitt. De siste par dagene har det vært en del skriverier om sutrete mammaer som blogger om sin ”forferdelige” hverdag med små barn. I kjølvannet av dette har diskusjonen rundt barn og den lovlige alderen for å opprette egen konto på Facebook, kommet opp. Dette er en svært viktig diskusjon. Man har som voksen et ansvar for å beskytte barna sine da de ikke er i stand til å gi sitt informerte samtykke til om ulike bilder av dem skal postes i forskjellige kanaler. De kan godt si: ”Mamma, du må legge ut dette bildet!” Men de er ikke modne nok til å vurdere konsekvensene av det som blir lagt ut til offentlig beskuelse i sosiale medier.

Det er ikke sikkert det er like kult når du sitter på jobbintervju noen år senere og den fremtidige arbeidsgiveren selvsagt har googlet navnet ditt og fått opp bilder som viser ditt første pottebesøk, rød som en hummer i ansiktet fordi du så gjerne vil vise mamma og pappa at du er stor jente og kan bæsje på potta. Dette var et mer uskyldig eksempel, men det finnes langt verre. Det er ikke grenser for hva enkelte poster av bilder og statuser om barna sine. De aller fleste gjør det selvsagt fordi de er stolte og synes deres små er verdens skjønneste og noen med en god dose humor, men enkelte ting er ment å holdes privat.

For min egen del kan jeg uten problemer innrømme at også jeg blogger om mine to små nydelige tvillinger, men jeg prøver å være bevisst på hva jeg skriver, at jeg ikke deler ting som kan oppleves som ubehagelig for dem å lese når de blir eldre. Og ja, jeg vil nok av enkelte defineres som ei sytete drittkjerring som klager over rotete hus (dette er ikke unikt for deg, alle med små barn har rotete hus), et fjell av tøyvask (nå må du holde kjeften på deg, akkurat som om det ikke gjelder alle andre også!), at

(åh, stakkars deg, du har det fælt! Bare vær glad du har barn og jobb, det er ingen selvfølge!).

Det som er trist med slike kommentarer er at mange ikke forstår at mye av det jeg poster er skrevet i en humoristisk og til dels ironisk tone. Jeg skjønner at de som ikke kjenner meg, ikke alltid skjønner humoren min i det jeg skriver, men jeg vil påstå at de fleste gjør det. Jeg skriver ikke disse innleggene for å syte, men for å få andre til å trekke på smilebåndet. Å synliggjøre at det også er slik hjemme hos meg selv om jeg, som mange andre, ikke alltid er villig til å vise denne siden overfor omverdenen. Jeg er befriende normal. Jeg er et menneske.

Jeg har ikke behov for å lesse mine frustrasjoner over på tilfeldige fremmede som forviller seg inn på bloggen min, slikt har jeg venner og familie til. Det er dem jeg ringer om jeg har en ordentlig drittdag og trenger noen å snakke med. Slik holdes de mer ”alvorlige” bekymringene privat. Men jeg kommer til å fortsette å blogge om mammalivet, det er tross alt en stor del av hvem jeg er. Jeg er først og fremst mamma og jeg elsker det. Samtidig omhandler bloggen min alle aspekter ved livet mitt, ikke bare mammainnlegg.

Vi må ikke glemme at humor er viktig. I dag skal liksom alle offentlig proklamere sin mening om det meste (jeg vet at jeg gjør det samme nå), og alt skal være så seriøst. Vi må ikke være så seriøse hele tiden! Humor kan hjelpe oss gjennom mange vanskelige ting, dette må ikke undervurderes. Det viktige er at man ler med og ikke av noen, og at man bruker humor for å lette stemningen der det er passende. Aldri før har unge slitt så mye psykisk på grunn av alt presset om å være perfekt. Vi må gå foran som gode rollemodeller og vise at ingen er perfekte, og at det er lov å tøyse og le selv om ting er vanskelig.

Anette Moe (34) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på authoranettemoe.uiblogs.com