BLOGG: Det æ litt morro å tenke tebage på åssen en oppfatta ting som liden. Som mange a dykken vett så æ mi mor Signe Røinås, å då seie det sæ sjøl at mi bånnane konne havne i noen rare situasjoner som ikkje mi heilt skjønte å va fornoe, men spennans va det .
Å huske ei gång, det må ha vært på Janniken, det va jaffal på Butikkhuset. Nærliggans å tru at «mi» hadde vært på Bingo...
Mamma «gjekk» høygravid å plutselig så gjekk vannet. Alarmen gjekk å før æ fekk sokk for mæ så hang æ som et slips ette mamma i ein panikkarta spurt te bilen. Æ hadde jo ikkje begreb om å «vannet he gått» betydde fornoe. Æ skjønte jo at konsekvensen a å miste vannet va at mi måtte skyndte oss noe voldsomt.
Mi hadde Granada i den tia. Å det var nok ikkje uvanlig at denna blei observert i overlydsfart gjennom bygda. Di skimta såvidt permanenten te sjåføren å fargen på bilen i det an føyg igjennom bygda.
Denna turen bar preg a et meir rally enn ordinær for-fort-kjøring, å i det ho skrei sæ igjennom sentrum så ytra æ forsiktig ifrå passasjersetet: åffår kjøre du rally mamma?. Mi sadd jo uden bilbelte i denna tia. Å æ som hellår ikkje hadde bein i den tia, så flaksa jo rondt som ei tomflaske i det store setet...
«Vannet gjekk!!», sa ho. Å dro ud girane på denna Forden så du mest konne se lakken flassa på panseret. Æ tenkte som så at vannet va gått heime, å mi måtte skyndte oss for å finne ein rørlegger, men det viste sæ at det va ikkje derfor.
Om det va Tommy ellår Camilla som kåm te verden æ æ slettes ikkje sikkår på, men æ kåm på ein god historie om Tommy nå…om den gånga han va på besøg i Himmelen. Den historien for kåmme neste gång.