Forfatteren Cornelius Jakhelln (43) fra Kristiansand er aktuell med sin tiende diktbok, «Livshjulet. Dikt om tilblivelse og tilintetgjørelse». Forfatteren Cornelius Jakhelln (43) fra Kristiansand er aktuell med sin tiende diktbok, «Livshjulet. Dikt om tilblivelse og tilintetgjørelse». Foto: Tronn Hansen

«Skjebnegudinnen ser oss, lille liv»

Min oppfølger til «Lysbilder» fra 2015 omhandler tiden og døden, det å stå midt i livet, å få barn og miste sine foreldre.

Erindringer og refleksjoner over tap og forgjengelighet blir dagsaktuelle med pandemien som bakteppe. Her er fire dikt fra min nye bok «Livshjulet» (Cappelen Damm, 2020).

Tilblivelse

Jeg skrev vers til komponisten, inne i en ring

av skulpturer i en parkverden, livshjulet

Menneskene klatrer på hverandre

arver og avløser hverandre

.

Før versene fikk et verk å bryte mot

kom du, lille liv, snurrende hjul

Jeg er ikke lenger den yngste

Jeg er han som skal gi videre

.

Vi rykker oppover i generasjonene

som ruller i en énarmet banditt

Etter lysbilder av folk som er farne

ligger du der og blir fotografert

.

Og en dag snurrer hjulet videre

Ping! Tre kirsebær på rad

Skjebnegudinnen ser oss, lille liv

Smil til Fortuna, ikke gråte nå

*

Dødsbo

Våren spør ikke om den skal komme

strekker seg med sivet i innsjøene

hyler med måkene i småbåthavnen

rasler med løvet i bjørkekronene

.

Viruset spør ikke om det skal komme

Det stenger døren til enerommet

setter opp sperrebånd i bussene

innkaller til konferanser på nett

.

Det bærer ikke skaut og sopelime

men munnbind og hygienisk maske

Det tvinger samfunnet til dugnad

tar rapport og melder oppbud

.

Viruset isolerer deg i våren

sperrer deg inne i bedriften din

vrir deg opp som en møkkete klut

avvikler settet av vaner du kalte et liv

*

Tidsskipet

Det fosser fra skovlene

oppover floden til livets kilde

Døgnet har bundet meg til hjulet

dreier meg under om att

.

Jeg har ingen egen vilje

ruller i det som skal bli en dag

Hver gang hodet går under

tror det at jeg drukner

.

I tårnuret på bredden

sier Kristus hva tiden er

Han er korsfestet til viseren

og skal innvarsle timen

.

Riket strekker seg fra broen

og inn til mørkets hjerte

Nå er jeg deres i evighet

revet med mot strømmen

*

Havblikk 

Skipet durer over Skagerrak

mot hjemmet som skal flyttes

Huset på odden står i tåke

I rommene er det stille

.

Sandaler går i trappen

Jeg hører at det er mor

Ytterdøren låses opp

Jeg hører at det er far

.

Kjøkkendøren slamrer

Stuedøren knepper

Kjellerdøren klinger

med ringeklokken

.

De duknakkede måkene

spiser fiskeslo på plenen

De tar til vingene

og flyr ut sundet

Les mer om og av Cornelius Jakhelln her