Mandalitten Endre Drange Thompsen (38) har skrevet denne teksten. Den ble først ble publisert på hans Facebook-side. Mandalitten Endre Drange Thompsen (38) har skrevet denne teksten. Den ble først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Privat

Hva skal du bli når du blir stor?

Jeg er, for en gangs skyld, takknemlig for at jeg begynner å bli en gammel mann og ikke er en skolelei 21-åring på vei ut i bekymringene og det maniske hverdagspresset som fører med.

5,4 i inntakskrav. Forelesning, forskning og mastergrad. Et uendelig skreddersydd studieløp.Kompetansemål, eksamen og tentamen. En dag er man muligens skolert nok.

I bransjen jeg tilhører ser arbeidshverdagen mer eller mindre slik ut. Ikke jobber jeg på universitetet, eller tilhører en annen akademisk arena, men skal jeg i det hele tatt få lov til å arbeide, må jeg, og mange med meg, gjennom den samme smale og kvelende trakten.

Jeg forlot heldigvis videregående skole før begrepet «kompetansekrav» toppet tabellen over mest populære uttrykk, og enn så lenge er jeg blant de siste dinosaurene som kan kalle seg miljøarbeider med fast jobb. En stolt en på toppen av det hele.

Nå skal jeg overhodet ikke innta noen form for offerrolle, eller sette miljøarbeidere og terapeuter opp mot hverandre. Det har ingen hensikt, for jeg er overbevist om at vi har nytte av begge deler. Kanskje behøver vi det til og med.

Jeg er en stor fan av kunnskap og har enorm respekt og nytte av visdommen jeg adopterer i møtet med mennesker som har brukt hundrevis av timer på å tilegne seg den.

På samme måte antar jeg at vi, de utdøende miljøarbeidere, også tar med oss nyttig kunnskap til bordet. En kunnskap vi har hentet fra andre steder enn skolebenken.

Et komplekst samfunn med komplekse utfordringer bør best løses av ulike hoder som ønsker det samme. Det er det etter hvert ikke rom for i min bransje og jeg synes å tyde signalene på at resten av samfunnet dreier i samme retning.

I stedet for å dyrke forskjellene, skal vi på dø og liv samle alle ulikhetene og presse dem gjennom det samme, trange røret.

Jeg, for min del, er veldig heldig som klarte å kapre meg et arbeid jeg stortrives i, uten å måtte presse meg gjennom det røret samfunnet vil ha meg til å gjøre. Det er i tillegg stor sannsynlighet for at jeg ville satt meg fast midt i også.

Jeg er, for en gangs skyld, takknemlig for at jeg begynner å bli en gammel mann og ikke er en skolelei 21-åring på vei ut i bekymringene og det maniske hverdagspresset som fører med.

Jeg vet fremdeles ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir stor, men kan jeg sitte i en stol og nyte en hjemmesnekret porter på 6,4 %, mens jeg lever i takt og tone med de menneskene jeg liker aller best, så tror jeg at jeg kan si meg godt fornøyd.

Når jeg tenker meg om, så er det der jeg er.

Har jeg allerede blitt stor?

Les flere innlegg av Endre Drange Thompsen her