Litt regn har da aldri skadet noen

Man kjenner at man lever når regnet sniker seg inn under jakkegraven, og alt tøyet er nedsølt når man kommer fram.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Med årene har det gått opp for meg at jeg er skapt for sommer og sol, og med røtter i Trondheim kaller jeg meg selv «klimaflyktning» med 20 lykkelige år her på Sørlandet.

Sørlandssommeren er herlig med sine lange fine dager. Og (potensielt) hete kvelder og netter.

Men nå er høsten her. Min kollega i vest rister bare på hodet når jeg klager over været, «men det regner faktisk her på Sørlandet også, Bent Sigmund». Selv om vestlendingene mener de har opsjon på drittvær.

Og nå har det øst ned godt en stund. Flom- og skredvarslene tikker inn på telefonen min, sola synker lavere og lavere på himmelen, og vi finner fram skalljakker og oljehyre.

Inne er det kos. Ute er det ... vått.

Men, altså. Positive mennesker lever lenger. Det har jeg selv skrevet om, så da må det jo stemme. Og som man sier (i behagelige stunder); – «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det».

Så da ...

Jeg simpelthen elsker høsten.

For høsten er tiden da alt går i dvale utendørs. Eller dør. Det gir meg tid til kontemplasjon, og vi har bare godt av å være litt tungsindig. Trærne har sluppet alle blader og strekker sine svarte klør mot den mørke, grå himmelen. Det er fint, for det slipper jo sola til når alle bladene er borte. Ja, bortsett fra eika da. Der er alle blader intakt. Brune og fine.

Og nå har det jo regnet en stund. Ganske mye faktisk. Og siden vann er selve livets kilde, så er det bare å takke. Gresset legger seg mykt ned på bakken, trekker saftene sine mot røttene, visner hen og forbereder seg på en ny vår. Om et halvt år. Og det er jo noe å se fram til. Vi trenger nye mål.

Snart er det vinter, og vinterregnet byr på uforglemmelige sykkelturer. Man kjenner at man lever når regnet sniker seg inn under jakkegraven, og alt tøyet er nedsølt når en kommer fram. Og så får jeg jo sjansen til å vaske bilen hele tiden om jeg vil. For den er like skitten hver dag. Og etterpå kan jeg kose meg inne med kakao og fyr på peisen vi ikke har lenger, for den rev vi nå i renoveringen av huset.

Trampolinen, sommermøbler, grill og alt det der er ryddet inn for lengst, og da ser en jo faktisk hvor store plattingene er og kan forberede vedlikeholdet til våren. Utegym og uteverksted er pakket sammen og satt under kledelig grønne presenninger bak boden – mitt domene. Vaskemaskinen går uten stans og vi oppdager plutselig hvor mye barna har vokst – for de nye vinterklærne de fikk i fjor har de vokst ut av. Og regn eller ei: «Det finnes jo ikke dårlig vær. Bare dårlige klær». Jeg kunne ikke sagt det bedre selv ... (bitende ironi!)

Men man må jo bare ta det som det kommer alt sammen, og junior på ti år har sitt syn på et hele. «Nå kan vi endelig fyre opp bål igjen, pappa. Og da kan vi grille pølser på spidd igjen. Det liker du, pappa».

Og det har han jammen rett i. For bål er koselig uansett, og spenner man opp en presenning eller duk så blir det da riktig så koselig i ly for regnet.

Og dessuten ... Ingenting slår en real pølse. Pølser i alle varianter. Tenk en vanlig grillpølse svidd på spidd på bålet i skauen. Ingenting slår det. Til og med de billige fra First Price er gode da. Spiller ingen rolle. Når pølsa er svidd nok, smaker den himmelsk uansett.

I en lompe eller brød svidd på det samme bålet. Nå har de til og med laget avlange lomper som faktisk passer til pølsene. Og så tilbehøret da, mann. Rå løk. Stekt løk. Syltet løk. Rødkål. Stekte rødbeter. Fetaost, mais, stekte cherrytomater, salsa, guacamole.

Bare kjør på.

Alle liker pølser.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg