Ut av skapet

Hun pakker. Jeg bærer.

Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Her er han på bryllupsdagen med Susanne Fosso Moan (49) tilbake i 2012. Foto: Vibeke Stiansen

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Vi skal flytte. Ikke langt. Og ikke så lenge heller, men for en stakket stund bykser vi ut av heimen til fordel for noen måneder på leiemarkedet. For vi skal pusse opp. Huset skal mer eller mindre renoveres, og jobben er så pass omfattende at vi gikk for håndverker(e) denne gangen. Jeg kunne jo i en forgjeves testosteronrus lagt ned veto og sagt at «dette fikser jeg selv», men det er heldigvis ikke mine evner det står på. Det er tid.

Vi er skjønt enige om at vi ikke kan bo på en byggeplass i minst ett år hvis jeg skulle gjort det meste selv. Antakelig to. To lange år. Med vassing i støv og verktøy, unger som maser «Mamma-hvor-er-ettellerannet», matlaging under kummerlige forhold, og dårlig tid til alle de daglige forpliktelser og gjøremål. I det hele tatt en lang periode dårlig stemning.
Så vi (hun) pakker ned for lagring i uteboder, verksted, garasje og alle andre hulrom som er store nok til en flyttekasse fra Biltema, tar kun med oss det viktigste, og flytter.
Og min bedre 3/4 er prosjektleder. Jeg kunne vel lagt ned nok et forgjeves testosteronveto, men det ville blitt en ensom kamp om prosjektledelsen, lik Don Quijotes kamp mot vindmøllene.

Men i motsetning til Don Quijote ville jeg vært fult klar over det håpløse nederlaget i det korstoget.
Så min bedre 3/4, siviløkonom og vandrende excelark har planlagt alt. Alt planlegges sirlig og lagres i excel. Kolonne opp og kolonne ned med sortering, klassifisering, lenker til diverse leverandører og «hva-pakkes-hvor». Jeg har fått klar beskjed om å holde meg langt unna (det har jeg for øvrig ingen problemer med), slik at hun hun får pakket ned alt vi skal ha og sortert bort det vi ikke skal ha. Men jeg skal ikke holde meg lenger unna enn at jeg på øyeblikket er tilgjengelig når en blytung kasse med bøker eller andre ting skal bæres vekk.

For det er min jobb.

Hun pakker.

Jeg bærer.

Ganske smart og til en viss grad smertefritt.

Og det er utrolig mye som blir dratt ut av skuffer og skap. Selv om vi ikke kan skryte av mer enn 12 års samliv, har vi allerede rukket å samle mye rart. Vi er vel litt uenige når ting skal klassifiseres, for vi ser litt forskjellig på hva som er verdifullt, men okke som går det temmelig greit, og konteineren på utsiden fylles sakte og sikkert med «verdifull» søppel. Det vi har lagt ut på Finn for en billig penge gir for øvrig liten (null) respons og havner vel i konteineren til slutt det også.

Innimellom alle fotball- og håndballtreninger, sangundervisning og dans, egentrening, hjemmekontor, pakking (og bæring) er det møter og forberedelser til selve renoveringen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og det er litt av en sjau å finne ut av fliser til bad og vaskerom, vegg- og takplater, farge på vegger, nye senger, sofa, spisestue, skyve- eller vanlige dører osv. Og valg av kjøkken. Milde Moses. Ikea eller Stray, fram og tilbake? Jeg innrømmer glatt at kjøkkenet ikke er mitt naturlige habitat eller domene (selv om jeg faktisk kan lage mat), og alt som blir lagt fram foran meg ser temmelig likt ut.

Men det er det selvsagt ikke. Uten at jeg helt ser det.

Men det ville vel kanskje vært omtrent samme sak om jeg skulle be om en mening om hvordan verktøyboden min skulle organiseres. 

Men etter som dagene går, går det også framover med prosjektet, og oppe i all denne sjauen evner vi heldigvis å glede oss til vi kan flytte inn i et nyrenovert hus til jul. Det skal bli en sann fryd å pakke ut det som ble stuet vekk og montere alle nye ting fra Ikea & co.

Og skulle det være noe vi ikke finner? Null problem.

Det ligger i excel.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg