«Jeg blir selvfølgelig stolt, det er kjekt å se at hele apparatet får ros, men det er veldig gøy å få noen fine ord og oppleve at man blir lagt merke til», sa jeg i et intervju med Radio Sør i forbindelse med forestillingen ”Skyfri Himmel” i sommer.
Men det var lite som tilsa at jeg skulle stå på en scene i Fjæreheia da jeg lette etter min identitet og en mestringsarena i tenårene. Jeg søkte en arena hvor jeg kunne lykkes, både innenfor idrett og musikk.
“Svevet” i Sandnes
Første gang jeg svevde, var da jeg så Sandnes fra luften under et judostevne. Jeg var høyt oppe, altfor høyt, i to sekunder, og ble kastet i dørken med et smell. Etter den sviende nedturen lurte treneren på «hvordan det var å ta flysertifikatet».
Det gikk noe bedre da jeg prøvde meg som høyreving på håndballbanen. Jeg innledet håndballkarrieren med to mål allerede i første kamp, med påfølgende kommentarer fra den dyktige treneren: «Se opp for han der. For et talent». Men det ble med det. Det ble hverken flere mål eller superlativer fra sidelinjen.
Misset åpningshøyden
Jeg prøvde meg istedenfor på friidrett, på grunn av min solide spenst. Under premieutdelingen under et av mine første stevner, brøt speakeren ut i høylydt latter da han skulle lese opp resultatene fra konkurransen i stille høyde: «Førsteplass, og eneste deltaker i klassen, Bjøro Hildebrandt. Øhhhm… Vent litt. Han klarte ikke åpningshøyden». Latteren runget i idrettshallen. Denne gangen hadde jeg satt lista lavt nok, kanskje for lavt, men det var visst ikke så lett å sveve glatt over og innkassere gullet.
Idrett var kanskje ikke min greie. Jeg hadde ikke den type motivasjon som krevdes for å lykkes. Det var en sterkere drivkraft som drev meg i interessen for musikk, en type drivkraft som skulle utgjøre en forskjell. Men her begynte heller ikke karrieren uten hindre.
Full sats
Jeg var 15 år da jeg første gang prøvde å imponere ungpikene i et fullsatt samfunnshus i Vennesla. Da jeg kom til den høyeste tonen i første refrenget, tok jeg full sats, noe som resulterte i den største sprekken i samfunnshusets historie. Opplevelsen kunne så definitivt satt en stopper for hele karrieren, slik det gjorde med idretten. Men denne gangen lot jeg ikke nederlaget stoppe meg. Til tross for nedturen, fant jeg etter konserten min trøst ved pianoet i menighetslokalet hvor foreldrene mine var vaktmestere. Der ble jeg værende til langt på natt.
Musikken ble rett og slett et tilfluktsrom, et rom jeg fant glede i å utforske og uttrykke meg i. Det opptok min tid. Ikke fordi andre forventet det eller pushet meg, men fordi det kom innenfra. Hver gang jeg kom til et piano, måtte jeg klå på det. Det var ikke nødvendigvis jakten etter applaus som drev meg, men nysgjerrigheten og gleden, og av og til trøsten jeg opplevde i musikken.
Indre motivasjon
Selv om jeg hadde funnet den indre motivasjonen, møtte jeg enda flere hindre på veien mot en karriere innenfor musikk. Da jeg søkte på rytmisk linje ved UiA, ble jeg på ny kastet i dørken med et smell. Alt som kunne gå galt, gikk galt. Et av medlemmene i inntakskomiteen kom bort til meg og sa: «Ja… du er glad i musikk?!» – «Ja!» svarte jeg. ”Er du sikker?» parerte hun, på en måte som ikke kunne misforstås. Der og da kunne jeg gitt opp alle planer om å glede andre med musikken. Hun lyktes nesten, men klarte ikke å drepe den sterke, indre motivasjonen.
Livet har lært meg at man bør være forsiktig med å avskrive folk for tidlig. Jeg tenker at man skal hverken avskrive seg selv eller andre, men gi rom for individuell utvikling. Noen av oss trenger lengre tid på å finne veien vi skal gå, men resultat trenger ikke å bli dårligere av den grunn – mange ganger tvert om. Jeg synes den svenske artisten Uno Svenningsson uttrykker dette på en fortreffelig måte når han synger: «Nån sa det kan ta år, det kan ta ett helt liv att lära sig leva och bli den man ska bli…».
Se utviklingspotensialet!
Noen ganger undres jeg over om vi gir nok rom til såkalte ”late bloomers” i samfunnet vårt. Både som lærer og elev har jeg opplevd at utdanningssystemet vårt ofte kan ha lett for å stigmatisere elevene for mye. Dessverre. Ved hjelp av velmenende rapporter får vi lærere ofte nødvendig informasjon som kan være til hjelp for å imøtekomme behov hos den enkelte elev, men noen ganger kan denne informasjonen føre til at vi overtar en stafettpinne med forutinntatte meninger, noe som gjør at vi ser elevene med eksakt samme øyne som de er blitt vant med.
Hva om noen tok en for rask og bastant konklusjon i rapporteringen? Kan fordommene som rapportene da overleverer, hindre eleven i å bli sett fra nye sider? Om dette er tilfellet, er jeg tvilsom til om det legges til rette for at alle kan oppdage sine uante ressurser. Vi ble nok født inn i denne verden med forskjellige forutsetninger, derfor bør vi kanskje passe oss for å hindre folk i å oppdage sitt utviklingspotensial ved å for tidlig plassere dem i en bås. Alle bør vel få spillerom til å utvikle sitt potensial, i det tempoet som passer dem? Min erfaring er at selv om vi ikke lykkes tidlig i livet, så betyr det ikke at vi ikke kan lykkes senere i livet!
Det er kanskje ikke så rart at jeg var litt høyt oppe i sommer, kanskje altfor høyt, da jeg opplevde gode tilbakemeldinger på et område jeg tidligere hadde opplevd å bli totalt avskrevet.
Ja, jeg er en ”late bloomer”, og jeg lever godt med at jeg ble kalt ”blyræva” i militæret!
Bjøro Hildebrandt (40) er fra Vennesla, og utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og har mastergrad i Opera (2008), og i 2007 ble han tildelt Erling Kroghs Sangerlegat av Den Norske Opera & Ballett. Som sanger har han erfaring både som solist og korist og opererer innenfor flere ulike sjangre – noe som blant annet kom til uttrykk i utgivelsen Tricolor (2012).