De søker sammen i fellesskap av ulike diagnoser de gir seg selv for å bli sett og finne tilhørighet. Og vi bør være nysgjerrige på å forstå hvorfor.
Et nytt fenomen er i ferd med å spre seg på TikTok og andre sosiale medier: Barn og unge adopterer symptomer og selvdiagnostiserer seg med ulike diagnoser for å søke bekreftelse. Vi kan undre oss om dette er en stille protest mot hva de får bekreftelse på ellers i samfunnet: Alt de får til. Hvor skal de gå med følelsen som kommer når de ikke mestrer, ikke får til eller ikke føler seg verdige til å være med i «gjengen»? Jo, da lager de fellesskap som rommer feilbarlighet. Og de gjør det ved å gi seg selv diagnoser.
De finner tilhørighet og fellesskap i disse nettskapte psykflokkene. De skaffer seg bekreftelser og sosial kapital. De slipper å ta inn over seg symptomer og ubehag som en normal del av livet. En sykeliggjøring av normale reaksjoner, symptomer, smerte og savn kan fjerne oss fra hva dette vil fortelle oss om hva vi trenger.
Hva når unge søker seg til stigmaene? Mange samfunnsaktører har de siste årene forsøkt å sette søkelys på å normalisere hverdagsspråket og normalisere opp - og nedturer i livet. Vi har vært bevisste når det gjelder å ikke ønske at uhelsespråket skal flytte inn i normalspråket. Ikke stigmatisere mennesker som har psykiske sykdommer. Men nå møter vi en bølge av unge som søker seg til stigmaene, som selvdiagnostiserer seg og finner tilhørighet i fellesskap knyttet til ulike diagnoser de har gitt seg selv.
Nettsiden Mad in Norway skriver at kanadiske forskere, Haltigan, J. D., Pringsheim, T. M., & Rajkumar, G. (2023), hevder at videodelinger på nettet får især tenåringsjenter til å adoptere symptomer hvor de selverklæres med «sjeldne» diagnoser. Deres syke rollekarakterer får positiv oppmerksomhet og gir de unge en unnskyldning for å eksperimentere med vekslende identiteter. Ifølge forskerne har identifisering med og glamorisering av sjeldne diagnoser blitt en måte for tenåringsjenter å uttrykke ekstreme negative følelser på en måte som, i stedet for å stigmatisere dem, får dem til å føle seg som en del av et fellesskap og til og med føle seg unike og spesielle.
«Kanadiske forskere hevder at videodelinger på nettet får især tenåringsjenter til å adoptere symptomer hvor de selverklæres med «sjeldne» diagnoser. Deres syke rollekarakterer får positiv oppmerksomhet og gir de unge en unnskyldning for å eksperimentere med vekslende identiteter.» Skriver Peter Simons innlegg på nettsiden Mad in America.
Sykeliggjøring av livet?
Er vi i ferd med å sykeliggjøre livet ved nettopp å ikke romme det vanskelige – men ha behov for å gi alt vondt en diagnose? Det finnes som artisten Leonard Cohen sang, ingen kur for kjærlighet. Livet er godt, og livet gjør vondt. Livssmerte skal ikke alltid gis en diagnose eller kureres. Noen ganger skal den gjennomleves. Ubehaget, savnet, sorgen og livssmerten kan fortelle oss noe. Det koster noe å leve, gi, bry seg og dele. Ensomhet er ikke nødvendigvis klinisk eller sykt. Ensomhet kan være en normal del av livet. Savn er ikke sykt. Sorg er ikke sykt. Kontakt med vonde følelser er ikke sykt, det er sunt. Smerten skal ikke ryddes av veien.
Diagnosene ut av terapirommet
Også psykolog og forfatter Line Marie Warholm bekrefter samme trend til nrk.no i oktober i år- og sier de unge snakker om følelser og diagnoser som om det er det samme. Hun opplever nå at det er økende trend av unge mennesker som gir seg selv ulike diagnoser. Hun sier: «Når vi snakker om hva de unge opplever, bruker vi et diagnostiserende språk. Opp- og nedturer, som er naturlige reaksjoner på vanlige hendelser i et liv, snakkes om som noe sykt.»
Warholm mener at vi vil håndtere følelsene våre på en dårligere måte når vi tar praten om diagnoser ut av terapirommet. «Konsekvensen kan være at de unge forholder seg til psykiske lidelser som noe som bare rammer en, som en bakterie. Du blir syk og må drepe bakterien for å bli frisk igjen. Men de reaksjonene vi får kommer som en følge av et eller annet. Det er noe meningsbærende i følelsene og symptomene våre.»
Vi lever i en prestasjonskultur og en ha det godt – kultur som ikke er like gode på å håndtere mostand. Når unge ikke lever opp til alle idealene, tror de det skyldes noe klinisk.
For å lete etter sunne veier ut av dette, må vi kanskje arbeide med årsaken til denne flukten til diagnoser. Istedenfor å leve med opp – og nedturer, med ubehag og vonde følelser.
Når unge ikke finner fellesskap i de flokkene som skapes, lager de nye flokker der de kan bli sett og finne tilhørighet.
Utvide normaliteten
Vi må utvide normaliteten, vi må fortelle at livets dypeste gleder ofte kan ligge nær livets dypeste sorger. Savn, motstand, ubehag og livssmerte er ikke alltid noe vi skal bli kvitt, men som noe som er en del av LIVET selv. Livet er livssmerte og dyp glede. Vi må fortelle at vi tåler riper og sår. At det er sårbart å gi og dele og ta plass i verden. At det gjør vondt å elske. Godt liv består ikke å feilfri og smertefri velfungering. Det er vanlig å ha det vondt, grue seg, kjenne seg ensom iblant, føle seg liten – uten at vi nødvendigvis har en psykisk lidelse. Det kan være normale reaksjoner på det som skjer i livet.
Men vi kan ikke opprettholde idealene om prestasjon og perfeksjon og samtidig tenke at barn og unge skal bli robuste og klare å stå i ubehag og smerte. Vi må fortelle dem at de kan hvile i en god selvfølelse også når de ikke fikser alt i livet, også når det er motstand og vonde følelser som inntar oss. Det kan hjelpe å sette ord på at det er forskjell på å prestere, være flink og bygge selvtillit. Og det å hvile i god selvfølelse.
Selvfølelsen er forankret i at du vet din verdi som menneske- uavhengig av hva du får til. Det er selvfølelsen, egenverdet, som bærer oss når noe rakner, når vi ikke behersker, er vi allikevel verdifulle mennesker i verden. Skal vi bli mer robuste, må vi få være ufullkomne og lære mer om å stå i smerte og ubehag og motstand. Vi må løfte at livet rommer mye kluss og tøffe utfordringer. Noe må vi stå i og leve oss igjennom. Noe skal vi hyle opp mot og ta avstand fra for å ta vare på og være tro mot oss selv. Men for å få til det, trenger vi å hvile i en god selvfølelse, der vi vet vår verdiuavhengig av hva vi får til.
Det virker som om vi trenger å trene på å bygge fellesskap der vi kan senke skuldrene og også stå i det som ikke er så bra – SAMMEN.
Barn som oser av selvtillit over alt de får til, kan allikevel være usikre på hvem de er den dagen de ikke behersker alt. Om ikke vi ikke har gitt dem språk for en følelse av seg selv om at de er like verdifulle som mennesker om de feiler. Om et godt liv er knyttet til å føle godt og ha det godt. Da trenger de å hvile i en god selvfølelse forankret i at vi vet vår verdi uavhengig av hva vi får til. Det kan gjøre oss tryggere, den tryggheten som gir oss mot til å kaste oss ut i livet, ut mot andre mennesker. Til relasjonene vi trenger for å overleve.
En injeksjon mot denne nye trenden, kan også være at vi ser hverandre på godt og vondt og er sammen med hverandre i både sorg og glede. At vi verdsetter hverandre – uavhengig av hva vi får til. At vi verdsetter å dele smerte og verdsetter å dele gleder. Vi blir noen ganger synligere for hverandre når vi deler fra livene våre.
Hvem tar imot det feilbarlige og sårbare i oss? Om ikke fellesskapene rommer det, lager vi fellesskap som rommer det. Og nå går barn og unge veien gjennom selvdiagnostisering for å bygge fellesskap. Vi må prøve å forstå hvorfor. Skal vi ta fra dem selvdiagnoisefellesskapene, må vi tilby fellesskap som rommer dem. For vi søker tilhørighet, nesten for enhver pris, for å overleve.