Herigår’n har vi nylig vært gjennom to store jubileer. Husets herre, altså jeg, fylte 60 for et par uker siden. Husets virkelige herre, eller ubestridte herskerinne, er på langt nær så gammel. Hun er herskerinne, jeg hersker ute. Bak boden. Uten å rippe noe mer opp i det. At jeg fylte 60 altså.

Bare for et par dager siden blinket kalenderen forutseende nok at vi har bryllupsdag. For noe har jeg lært. Det er visse dager man ikke glemmer. Altså visse dager men ikke skal glemme. Bursdagene til barna og min bedre ¾, og bryllupsdagen.

I så måte er den digitale verden fin å ty til, for jeg er ikke dummere enn at jeg har lagt det inn i kalenderen med minst 24 timers varsel.

Riktignok skar det seg litt likevel, for i all travelhet med unger og skoleavslutninger og treninger, var jeg mann nok til å glemme blomster. Blomster fikk jeg imidlertid tak i på slutten av dagen etter en blid påminnelse fra bruden. Gult kort for en solid ettersleng der altså. Men jeg slapp det røde.

Alle bryllupsdager har et navn. 1 år er papirbryllup, 2 år er bomull, 3 år er lær, 4 er ikke lakk, men blomster, 5 er tre, 6 er sukker, osv, osv. Hvem og hvordan «noen» har kommet frem til dette finner jeg ikke ut av, men det virker nå fullstendig meningsløst og tilfeldig. Bronse kommer på 8. plass, 12.5 år er kobber, 17.5 år er fleskebryllup (har du hørt…).

Vi feirer altså tinn etter at vi for 10 år siden ble vi smidd i hymens lenker på ambassaden i Lisboa. Og det heter hymen, og ikke hymnen. Nå er det jo for så vidt en hymne til kjærligheten, men hymen gjenspeiler på Hymenaios den greske guden for bryllup og ekteskapelige seremonier. Så med ambassadøren, Hymenaios og andre prominente gjester til stede smidde vi oss sammen i Lisboa for 10 år siden.

Og bare for å ha sagt det: Man behøver ikke å gifte seg for å dra dit. Lisboa er en herlig by, med og uten lenker. Til og med hasj-selgerne som sto på alle gatehjørner var hyggelige og takket pent for avslaget de fikk og ønsket deg en fin dag videre. De solgte andre ting også forresten.

Lykken kan likevel ikke kjøpes. I hvert fall ikke på et av gatehjørnene i Lisboa. Men altså, har du hørt noe så stusslig? Ja, ikke at vi har 10 års bryllupsdag, altså. For det er en prestasjon verdt å feire. Men tinn? Er det noen som bruker tinn lenger?

Når jeg tenker på tinn, tenker jeg på noe av det schtøggeste av bord- og hyllepynt fra min barndom. Boller og fat i et grått materiale preget med konger. Nordiske, norrøne konger. Sånn i relieff. Helt forferdelig. Alt mulig ble laget av tinn. Pyntegjenstander, premier, og «nyttige bruksgjenstander» som krus, fruktfat og tallerkener.

De tynne tallerkenene husker jeg bøyde seg og var ikke brukende til annet enn å henge på veggen. Min gode venn Erik fra Holland har riktignok gode tinnminner, men det tror jeg handler mest om at hjemme hos hans besteforeldre brukte de en tinnskål som godteskål.

Kongen over alle tinnkonger var digre drikkehorn. Med lokk. Et lokk som alltid ved et eller annet tidspunkt falt i gulvet når vi barna lekte vikinger og ble skeivt. Lokket, altså.

Drikkehornet var til og med utstyrt med bein. Av tinn de også, og formelig struttet av misforstått selvsikkerhet på hedersplassen på skjenken, sammen med bordklokka og det digre fatet i krystall min far, sivilforsvarsdistriktsingeniøren, fikk på sin 60 årsdag.

foto
Foto: Hugin

De få premiene jeg fikk var også av tinn. Bittesmå pokaler med magebånd på. En gang fikk jeg fruktkniv i premie. En skulle vel tro at en 9. plass i Hovedlandsrennet som 13-åring kastet en klekkelig premiesum av seg, men nei. 13-åringen fikk en fruktkniv. I tinn. Selve bladet var av stål, men skaftet var av tinn. Preget med norrøne konger i relieff. I dag er de borte, premiene. Mulig det hadde vært artig å bekle 20 centimeter av ei bokhylle her på hjemmekontoret med fortidens suksesser, men jeg føler ikke akkurat sorg og savn her jeg sitter.

Nå holder vel ikke folk sammen sånn som før, men jeg har nå tenkt å holde meg til den kruttønna jeg er smidd sammen med. Det gjelder kanskje ikke alle, men det er fint å ha noen å dele livet med.

Frank Sinatra synger og sier det greit i «Love and marriage» at du kan ikke ha det ene uten det andre - som hest og kjerre. Det er nå en måte å si det på, og jeg vil vel si at det finnes mange andre gode eksempler på ting som hører sammen. Ting som ikke vil fungere uten den andre. For vår del tror jeg dynamitt og fenghette beskriver oss godt. Uten hverandre er det ikke rare greiene, men sammen...

Tinn eller ikke. Jeg går for gull. Gullbryllup. Da kan vi feire 50 år i hymens lenker sammen med min 100-årsdag. Det blir saker.

Etter det er det diamant på 60 år, men da er vi antagelig så fulle av reservedeler, at det burde hete titanbryllup.