En umerkelig endring finner sted etter hvert som årene går. Noe forandres. Det var november, og jeg kunne atter en gang delta i Søgne Morothon, skogsløpet i regi av Søgne Skiklubb og Søgne Friidrett. Ved hjelp av ildsjeler og en mengde hjelpere lå det til rette for noen krevende kilometer i Søgne-skogene. Det var mosjonister og en del racere som deltok.
Det ble opp og ned og tungt, men jeg kom etter hvert i mål, og var stolt. Å kunne fullføre alle kilometerne i flott høstvær var en opplevelse. På samme måte minnes jeg Eventyrstafetten i Baneheia for 54 år siden, sponset av A. Asbjørnsens Tobaksfabrik, hvor reklamen fortalte at man godt kunne unne seg en røyk og likevel være i god form. Forskjellen på de to arrangementene er med det overveldende.
Da resultatlista fra Morothon forelå, utløste den spontan glede. Jeg hadde vunnet og ble best i min klasse.
Samtidig noterte jeg meg at klassen jeg hadde vunnet, hadde jeg også tapt. Grunnen var ganske enkel. Kun én deltaker. Jeg hadde altså vært til stede i min egen konkurranse og klasse helt alene. Og det er jo slik livet er. Av og til blir man en vinner og av og til en taper og mer sjeldent begge deler.
På nevnte Eventyrstafett stilte vi et firemannslag fra Brødrene Repstads karosserifabrikk i Søgne. Vi hadde trent i forkant. Da maidagen kom, var vakre Baneheia full av skuelystne og mange deltakere. Starten gikk, og det var min tur på første etappe. Ved første veksling ventet Asbjørn på meg. Det ble full fart en stund ut fra start, folk heiet, jeg skyndte på og kjæresten min ropte. Jeg ville vise henne mitt aller beste. Den ypperste sida mi skulle fram i dagen.
Like etter starten fra Fant Olsen stykke, ledet jeg etappen. Speaker refererte. Litt etter var jeg fortsatt i teten, men nå på en tredjeplass, i angrepsposisjon. Og så gikk det til at jeg etter enda noen sekunder ikke lenger var i tetgruppa, men i bakre del av troppen, og så etter hvert helt alene. Ingen applaus, ingen beundring. Jeg hadde på fagspråket sprukket. Jeg hadde disponert kreftene feil, gitt av meg selv for å vise meg, og dermed gjort kondisjonsdisposisjoner jeg ikke hadde kunnskap og erfaring med.
Så ble det slik. Laget fra Brødrene Repstads karosserifabrikk kom langt bak på resultatlista – mest på grunn av meg.
Vi opplever alle gjennom livet å være både vinnere og tapere. Det å kunne klatre trinnene på livsstigen, og føle på å ha gjort sitt beste, så får det være godt nok. Den som har begge bena på jorda, står stille.
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.